Dette med å utlevere seg på denne måten er veldig tøft, men akkurat nå har jeg ingen annen mulighet. Jeg hadde alt på stell,eget rekkehus,  økonomien på plass,vi hadde det så bra, men så ble alt snudd på hodet da vi flyttet og jeg ble mer og mer kronisk syk.Jeg har kjempet mot navsystemet om uføretrygd i mange år, men uansett utallige legeutallelser og utprøvinger er jeg ikke syk nok.Jeg gjorde min største feil i livet å flytte fra vår trygge plass og til ny kommune, der tok de fra meg AAP på feil grunnlag og jeg har stått uten inntekt i 2 år. Huset gikk til tvangssalg, økonomien ble bare verre og verre og jeg visste nesten ingen utvei tilslutt. 

Den  2aug var min lille sønn på 1år i en alvorlig ulykke hvor han falt 4 meter ut av soveromsvinduet , ,han ble flydd i luftambulanse til sykehuset og ble liggende på intensiven og vi visste ikke hvordan dette ville gå. Dette var  mors verste mareritt og jeg sliter mye med traumer og tanker rundt min dyrebare skatt. .. Det har blitt mange søvnløse netter med mareritt og som jeg sliter med fortsatt. Tiden etter ulykken har vært svært tøff for meg og mine  barn og vi var alle i sjokk i lang tid etterpå. Jeg valgte å ta med mine barn å flytte etter dette og vi har vært veldig heldige og funnet et sted å leie selv om husleien er veldig dyr for meg,men med 4 barn er man nødt til å ha plass til alle sammen. Ønsket mitt er å få kjøpt meg noe eget igjen en gang i livet. Jeg har kjempet og kjempet og gjort alt for at barna skal ha det nødvendigste de trenger, masse kjærlighet og omsorg har de fått uansett hvor vanskelig jeg har hatt det. Vi har stått sammen hele veien og tar en  dag av gangen, vi prøver å se fremover selv om veien fortsatt er lang og tøff. 

Her kan dere lese om den dramatiske ulykken. 

https://www.tv2.no/a/11566308/

Vi har tak over hodet og sønnen min kom fra ulykken med brukket nese,brukket håndledd, og hjernerystelse,det kunne endt så mye verre og jeg er evig  takknemlig for at han er her med oss som en frisk liten gutt etter omstendighetene. Jeg har isolert meg i over 1 år og jeg har vært mye ensom i tosomheten. Sønnen min har virkelig hatt englevakt han er en trygg og fornøyd gutt som  vi er så stolte av og vi føler oss så takknemlige for at han lever og er såpass frisk.  Jeg har han 100% av tiden og tiden  vår er dyrebar, man vet aldri hva morgendagen vil bringe så ta vare på hverandre og nyt hvert sekund dere har sammen. 

Jeg liker ikke å måtte "tigge" på denne måten å at folk skal synes synd på oss men jeg gjør dette for at vi kan få en lettere hverdag med mindre bekymringer og at barna skal få tilbake den mammaen jeg var for 2 år siden.Det er mye psykisk stress og påkjenninger om dagen og det er grenser for hva et menneske tåler. Nå trenger jeg også en god advokat men i den saken dekkes ikke kostnadene desverre. Jeg kommer aldri til å slutte å kjempe. 

 Det vi trenger hjelp til er å kjøpe en god vogn til sønnen min, og den ble totalvraket i en utforkjøring, jeg trenger en bil til å fraktet barna på fritidsaktiviteter,bursdager, til oppfølging av  sønnen min på sykehuset, Jeg hadde også trengt å bearbeide traumer etter ulykken som har satt dype spor.Jeg trenger også forskjellige behandlinger som psykomotorisk fysioterapi, og nevrolig  for  at jeg skal klare å leve et så normalt liv som mulig uten smerter. Alt dette er jo umulig da pengene ikke strekker til og her er barna førsteprioritet. Jeg var med på et tv program tidligere som gikk på TV3 som het Lines gode hjelpere hvor jeg fikk god behandling og hjelp. Jeg ønsker også at barna mine skal få en opplevelse av noe slag,  da vi hadde trengt å gjort noe sammen for å skape et godt minne etter alt som har skjedd den siste tiden.Ønsket er også at de skal få feire bursdagene sine som var i april,juni,aug og sept,men som ikke har vært mulig desverre pga økonomi. Jeg sliter mye med dårlig samvittighet ovenfor barna men prøver å ta en dag av gangen. Vi er i trygge hender nå og det hjelper meg veldig. 

Jeg har alltid hjulpet alle andre og har en stor kjærlighet for dyr, jeg har jobbet mye frivillig på FOD gården på kattehuset der. Jeg liker å hjelpe de som trenger det og har lett for å glemme meg selv. 

 Vi har fortsatt en lang vei å gå, men jeg vet at med litt hjelp vil vi klare oss igjennom dette sammen.