i 2012 tok vi ett valg, vi flyttet sørover. mannen min hadde jobb sørpå, å jeg var nettopp ferdig som lærling, og hadde fått meg jobb sørpå.

vi skulle starte på ett nytt kapitell i livet.
Juli kom, å mannen min fikk ett brev om at det var nedbemanning på jobben, og siden han var sist ansatt var det han som måtte gå.

med ei inntekt og husleie på 16 000 kr, så alt veldig mørkt ut.
Mars 2013 ble livet snudd igjen, vi fant ei billigere leilighet til leie som var i samme området som vi allerede bodde i. ( dette var viktig med tanke på eldtse gutten som var begynt på ny skole. ) endelig hadde vi mulighet til å få betalt ned alle reginingene våre. Mannen min fikk ny jobb, men ikke sørpå, men der vi bodde før. nå har han hjemmekontor, å må av og til reise.

på slutten av 2016 fikk vi ett til barn (barn nr 3 ) livet var herligt.

Livet er fortsatt greit, men vi kjenner at vi vil hjem. vi vil nærmere familie. vår datter på 10 mnd kjenner ikke sin familie. det var vondt i sommer å s at hun er redd sin egen bestmor, sin egen mormor, sin egen tante osv osv. jeg vet at dette selfølgelig er fremmede for henne, det er derfor vi vil hjem.

men vi står fast, vi klarer ikke det økonomiske i dette med flytting.

vi trenger hjelp til å få tak i ett eventult depositum til leilighet, og det koster å få sendt alle tigene våre hjem.
vi bor 120 mil borte fra all familie, å jeg ser på dette som en siste sjangse for å få flyttet hjem igjen.

så håper du har mulighet til å hjelpe oss litt på vei.