Jeg har en god venn i Manila som har hatt et tøft liv. Og tøft ble nettopp tøffere, men før jeg går inn på hva som har skjedd så vil jeg fortelle litt om henne.

Første gangen jeg reiste til Manila på Filippinene så tenkte jeg at kanskje jeg skulle få meg et eget fadderbarn. Jeg har tidligere hatt sånn fadderordning gjennom Plan, men følte at det ble litt fjernt.

Når jeg så var i Manila i januar 2017 så hadde jeg leid meg en tourguide for å bruke de to dagene jeg hadde tilgjengelig mest mulig effektivt. Manilla er en stor by. Det er innpå 20 millioner mennesker der og verdens mest tettbefolkede byer.

Tourguiden var ei ung dame og hun hadde tatt med seg ei veninne. Etter et par timer så fikk denne guiden et eller annet personlig problem og sa hun måtte da. Jeg var litt iritert for følte meg lurt. Venninna hennes som langt fra var noen turguide syntes synd på meg å bestemte seg for å bli og hjelpe meg. Sammen fant vi ut av ting og det ble en fin dag. Blant annet så klarte hun å snakke meg inn på et minnesmerke som sto på militært område og utlendinger hadde egentlig ikke adgang.

Dette bildet er fra våren 2017.

Før jeg tro tilbake så fikk hun epost adressen min og vi holdt kontakten sporadisk på mail.

Så etter noen uker så maser en kolega på meg om å dra tilbake til Manila med ham. Etter at han har mast i 30 sekunder så sier jeg ja og forteller ham at jeg vet om ei lokal vi kan spørre om hjelp.

Og her må jeg korte ned en lang historie, for etter å ha komunisert med henne forstår jeg det er noe feil i livet hennes.

Juvi som hun heter hadde en søster som var syk og døde i 2009 etter å ha ligget på sykehus en stund. For å betale sykehusregningen, så måtte det lånes penger av et familiemedlem. Da søsteren døde så kunne hun ikke betale tilbake og Juvi måtte reise til Manila for å jobbe som hushjelp for disse pengene. Hun hadde 4 timer skole på morgenen, 4 timer deltidsjobb etter skolen og fra klokken 19:00 hver dag så var hun hushjelp. I helgene så var hun hushjelp hele dagen. Hun laget mat og familien spiste. Hvis det var rester så fikk hun de, hvis ikke måtte hun vente til neste måltid.

Hushjelpjobben betalte ikke ned på gjelden, den betalte for kost og losji. Etter en stund hadde hun klart å betale ned 1/3 av gjelden og så ble hun syk og måtte oppereres for nyrestein. Da måtte hun låne penger igjen for å betale sykehuset og var tilbake på det opprinnelige beløpet.

Jeg spurte hvor mye det var men det ville hun først ikke fortelle. Etter en stund fikk jeg greie på at det var 30.000pesos. Det tilsvarer 5000kr. Lang historie kort så betalte jeg disse 5000kr når jeg kom ned til Manila igjen og hun flyttet ut fra tanten. Etter dette så har jeg sendt henne 250kr hver måned og ser på henne som mitt personlige fadderbarn. 250kr har betalt transport og mat i 2 uker for henne. Hun fullførte utdannelsen innen office administration. Det hadde nok ikke vært mulig uten disse 250kr.

Det gikk ganske bra for Juvi før pandemien. Hun fikk en grei jobb og klarte seg bra, men så kom pandemien. Kontoret hun jobbet på ble stengt sent på året 2020 og etter det har hun hatt noen strøjobber her og der. Så i juni i år så var min kone i Manila og hun hjalp henne med å se etter jobb i utlandet. Min kone er selv filippiner og har jobbet i Korea. Lang historie kort; Juvi fikk jobb i Japan og reiste dit i slutten av juli. Ting så veldig lyst ut. Lønningen var 3 ganger mer enn hun noen gang hadde tjent på Filippinene. 

Dette bildet er fra første uken hennes i Japan. 

Edit, 11/12/23. Vi vet nå at hun har leukemi og det kommer til å bli en tøff periode på alle måter. 

Det gikk noen måneder uten at jeg hørte noe fra henne og i starten av november fikk jeg tak i henne. Hun var syk og i ferd med å bli sendt hjem til Manila på grunn av sykdomen. Hun har mistet mye vekt og har blåmerker over hele kroppen.

 

Vi vet enda ikke hva det er, men helt klart at det kommer til å kreve medisinsk hjelp. Dette er nok utenfor min økonomiske rekkevidde og derfor har jeg startet denne spleisen.

Hvis du har lyst til å hjelpe en tilfeldig fremmed i en svært vanskelig tid så setter vi alle pris på selv de minste bidrag. Målet er 50 000kr. Jeg aner ikke om det er nok til å dekke de utgiftene som kommer eller om det er for mye. Men hvis det blir noe igjen, så vil pengene gå til mat og andre livsnødvendigheter.