Mitt navn er Shayan og jeg er 23 år gammel. 10. juli fikk mamma den verste beskjeden hun kunne fått. Mammaen min har bodd her siden 2018, snakker flytende norsk og har fast jobb. Nå må hun være ute av landet innen 31. juli. Vedtaket er endelig, og hun vil bli sendt tilbake til Iran. Det er som å sende mamma i døden.

Vi har prøvd alt. Det finnes i teorien flere muligheter. Den ene er at hun drar tilbake til Iran. Det er uaktuelt, og det skal jeg forklare straks. Den andre er å ta det til retten. Advokater sier at det vil koste flere hundre tusen kroner, og vil etter all sannsynlighet ikke vinne fram. Den tredje muligheten er at hun søker asyl. Da mister hun retten til å jobbe, førerkortet, bosted og de fleste andre rettigheter. Hun blir plassert på asylmottak. Jeg har selv bodd seks år på asylmottak og unner ikke min verste fiende det. Sjansen for å få innvilget asyl er minimal.

Den fjerde og siste muligheten er å få mamma til et land utenfor EU. Der kan hun leve et trygt liv enn så lenge. Hun vil kunne få oppholdstillatelse og har gode muligheter for å kunne få jobb. I flere land får man mange rettigheter hvis man anskaffer seg eiendom.

Livsfarlig 

Mamma har offentlig kritisert det iranske regimet. Hvis man googler navnet hennes, er det første som kommer opp et bilde av henne i demonstrasjonstog. Det bildet er livsfarlig for henne i Iran. Jeg kan ikke leve med meg selv hvis jeg får beskjed om at hun må reise tilbake og noe skjer med henne der. Noe det er stor sannsynlighet for at det gjør.

UDI har bestemt seg for å sende mamma tilbake. En kvinne som aldri engang har gått over gata på rødt lys. Helt siden hun kom hit i 2018, har hun jobbet knallhardt for å lære seg norsk. Hun har betalt skatt på lik linje med andre nordmenn og har i flere år hatt fast jobb på Thon Hotel i Kristiansand. Hun har gjort en iherdig innsats for å bli integrert og har fått et stort kontaktnettverk. UDI har hengt seg opp i at hun i 2018 gjennomførte reiser tilbake til Iran. Da var situasjonen i Iran helt annerledes, både i familien min og i landet.

Jeg har ingen andre enn min mor og to gamle besteforeldre å lene meg på. Helt siden jeg nesten mistet livet i en alvorlig brannulykke i 2017 har min mor vært en enorm støtte for meg, etter at hun fikk komme til Norge gjennom familiegjenforening. UDI og Utlendingsnemnda (UNE) sier at forholdet til en sønn er “kun følelsesmessig” når man er over 18 år. 

De har vel heller aldri hatt en sønn som fikk en fjerdedel av kroppen forbrent, og alt som følger med det av stell, støtte og opptrening for å kunne leve normalt igjen. Det var et helvete å bo ti år uten mamma. Jeg hadde aldri vært der jeg er nå uten hennes hjelp. At vi nå etter seks år skal skilles igjen, gjør at jeg ser mørkt på min videre eksistens her på jorda.

Å være enke i Iran er farlig. I Iran har det de siste årene vært en enorm kamp for kvinners rettigheter. Flere kvinner er blitt drept. UDI og UNE skriver i vedtaksbrevet at de ikke ser på det som en risiko å sende mamma tilbake til Iran. Samtidig fraråder Utenriksdepartementet alle reiser til Iran. På deres nettside står det: «Den regionale situasjonen er anspent og kan eskalere.» Mamma er allerede i Irans søkelys.

Mamma er langt nede. Hun ser fryktelig mørkt på livet sitt. Hun beskriver det som en bunnløs sorg igjen å måtte forlate sønnen sin. Jeg vil ikke miste mamma igjen. Jeg har etter brannskaden gått gjennom mange tunge perioder hvor mamma har vært helt kritisk for at jeg skulle komme meg på beina igjen. Jeg er innforstått med at jeg nå mister mamma igjen, innen 31. juli. Men hun kan ikke bli sendt til Iran. Da mister jeg henne kanskje for siste gang.

Takknemlig for alle bidrag 

Pengene skal gå til at mamma skal få en ny start i et land utenfor EU der hun får lov til å oppholde seg lovlig.

Tusen takk til alle som engasjerer seg for at mamma skal få leve trygt. Det betyr hele verden for oss.

Denne spleisen administreres av Rune Stensland. Han er venn og journalistkollega av Shayan Jalilian i mediehuset Fædrelandsvennen.