For ganske nøyaktig ett år siden fikk jeg en alvorlig kreftdiagnose. Håpet var at stamcellebehandling til slutt kunne gjøre meg frisk. Selv om det er en risikofylt behandling, der ca. 20 % dessverre ikke overlever det første året, var det mitt eneste reelle alternativ. Akutt myelogen leukemi (AML) er nemlig ikke noe man lever lenge med ubehandlet.

Stamcelletransplantasjonen gikk bra, og vi var alle veldig optimistiske. Men da 6-månederskontrollen kom, viste det seg dessverre at kreften var tilbake. Jeg har gjennomgått nye runder med behandling, men jeg har fått de dårligste nyhetene: Kreften vinner, og legene kan ikke garantere at jeg lever til jul.

Det jeg fokuserer på nå, er å bruke tiden min sammen med familie og venner og skape noen siste gode minner, spesielt med min lille Julie på 2 år og min kjære kone Ingvild. Samtidig prøver jeg å gjøre alt jeg kan for å sikre at de kan klare seg økonomisk og beholde huset vi kjøpte rett før jeg ble syk – huset der vi drømte om å tilbringe mange år sammen. Slik blir det dessverre ikke, men jeg vil så gjerne at Julie skal få muligheten til å vokse opp her som vi hadde planlagt. Det å bli pappa er det største som har skjedd meg – og jeg håper at det å ha de samme fire veggene rundt seg også etter at jeg er borte det vil gjøre det lettere for henne å huske meg og tiden vår sammen.

Det jeg ønsker meg aller mest er flere minner, flere klemmer, og flere øyeblikk med dem jeg er mest glad i. Men når det nå er så kort tid igjen, betyr det utrolig mye for meg å kunne bidra til å sikre framtiden deres. Jeg er derfor dypt takknemlig for all støtte fra dere som vil bidra til denne spleisen.