DEKNING AV ADVOKATUTGIFTER OG TILBAKEBETALING AV LÅN TIL MEDISINREGNING

Hei!

Jeg heter Adrian Viktor Bjørklund og har kjempet en lang kamp mot kommuner for å få min lovfestede rett til BPA. Jeg flyttet fra Asker kommune til en annen for å kunne redde livet og friheten min, så jeg kan leve et godt og meningsfullt liv på mine premisser. Jeg hadde da stått i en årelang kamp mot Asker helt siden de plasserte meg på sykehjem mot min vilje som 21-åring i 2013. I 2016 fikk jeg endelig tildelt BPA, men for få timer, men etter flere sykehusinnleggelser pga epilepsien min hvor jeg lå i kunstig koma, fikk jeg endelig 24/7.

Jeg levde godt med en helt fantastisk gjeng assistenter, men allerede året etter forsøkte de å endre på vedtaket. De klarte det ikke, men satte alle kluter til i 2018 hvor de bestemte at ordningen skulle avsluttes 7.januar 2019. Jeg stod da nok en gang foran nye år med kamp; en kamp for å forsvare retten til å leve mitt eget liv på samme premisser som funksjonsfriske, med alt det innebærer. Jeg er fullt i stand til å ha en BPA-ordning og ved hjelp av denne kan jeg bo for meg selv, jobbe som frivillig, engasjere meg politisk, reise, gå turer i nærmiljøet, plukke blåbær og dra på stranda. Viktigst av alt kan jeg være selvstendig og få gode øyeblikk hvor livskvalitet er i fokus. Jeg har alvorlig epilepsi og en stor funksjonshemning som stjeler mye av livet mitt, og et immunforsvar som har gjort at enkle infeksjoner har blitt til sepsis (blodforgiftning). Jeg har kjempet for livet mitt på flere måter enn en, og størst av alt står da retten til å leve på mine premisser så lenge jeg kan, og så godt jeg kan, mens jeg kan. Jeg er utover mine sykdommer og kamper en helt vanlig 31-åringer med drømmer, håp og ønsker; men for meg er de gyldne øyeblikkene og de små tingene det viktigste. Livskvalitet og livsglede i kampen for livet.

Med Asker kommune gikk vi runde på runde via Statsforvalteren, advokaten min og jeg. Jeg vant igjen og igjen, men kommunen ga seg aldri. Det ble flere 100.000 kr i advokatutgifter over årene, men da kommunen tapte fikk vi pengene tilbake slik man har rett til i Forvaltningsloven. Men gang på gang måtte jeg opp til kamp mot dem, helt frem til jeg flyttet til ny kommune i 2022. Livet mitt kunne ikke fortsette å være en kamp for helt elementære behov og grunnleggende menneskerettigheter, jeg trenger å leve den tiden jeg har og med de begrensende kreftene jeg har. Opplevelsene er sjeldnere og det meste av livet er fra sengen, men med BPA kan jeg ha det nybygde huset mitt, skape hagen min, ta vare på valpen og trene hund, komme meg ut, ha besøk, delta i forskning, engasjere meg politisk, male og selge kunst, skrive, gå turer i skogen og ved sjøen som jeg elsker og ta vare på de medisinske behovene jeg har – og være selvstendig uten behov for helsepersonell foruten under sykehusinnleggelser. Uten BPA hadde jeg fremdeles bodd på sykehjem, noe Asker gjorde helt klart at var deres mål (derav to runder på sykehjem mot min vilje). Ble også plassert oppe på sykehjemmet en periode i ny kommune og det er et sted og et liv som tar livet av meg. Det suger ut all livsgnist og forhindrer meg fra å gjøre det jeg liker og ønsker. Jeg kan ikke bestemme når jeg vil på do, når jeg vil dusje, når jeg skal stå opp eller legge meg. Jeg kan ikke gjøre noen aktiviteter, kan ikke komme meg ut akkurat det øyeblikket energien er god nok (noe jeg aldri vet når er) eller delta i samfunnet ellers. Jeg er levende død da.

Da jeg flyttet til ny kommune fikk jeg vedtak på BPA, men ikke nok timer. Atter en gang. Jeg måtte på ny kjempe med kommunen – i tillegg til kampen vi hadde siste halvåret i Asker kommune da de fjernet BPA til fordel for et tilbud som var direkte skadelig for meg (og som gjorde at en tidligere assistent, senere en venn, flyttet inn til meg slik at førerhunden min og jeg ikke skulle være alene ettersom det kan stå om liv – for å få BPA 24/7 som er nødvendig for at jeg skal kunne leve og for at det skal være forsvarlig da jeg trenger umiddelbar hjelp ved et epilepsianfall, ettersom jeg lett havner i status epilepticus.

Mens jeg var innlagt etter å ha ligget i kunstig koma på respirator pga epilepsianfall i starten av 2022 og kort tid etter ankomst til kommunen, jobbet advokaten med å få økt vedtaket mitt. Til slutt endte de med å gjøre nettopp det, ettersom behovet for det er rimelig åpenbart – men bare midlertidig først. Ingenting av dette hadde skjedd uten advokaten min som pushet og lærte dem opp i BPA. De ba selv om møte med ham for å lære lovverket – noe som ble satt på min faktura, og som de nekter å dekke, selvom jeg aldri ba om noe slikt møte. Utover 2022 jobbet jeg med å få ansatt assistenter og virkelig starte det nye livet,- som jeg er evig takknemlig for at jeg har. Det å flytte er det beste jeg har gjort! Samtidig jobbet vi for å få endelig vedtak på BPA 24/7, men kommunen var ikke lett å få tak i. Først i mars i år fikk jeg endelig vedtak på kontinuerlig BPA og en tjeneste som gjør at jeg kan ha det livet jeg har, noe jeg er evig takknemlig for! Men etter utallige forsøk på å få kontakt med kommunen, klager og søknader, og de tidligere utgiftene fra kampen mot Asker kommune, så kommer jeg også til advokatregningen som avslutning på kampen vår. Atter en gang.

Kommunen nekter å dekke saksomkostninger til tross for at jeg vant klagerunden, men saken er oversendt Statsforvalteren og vi avventer svar derfra. Disse klagene og jobben advokaten gjør med dette etterarbeidet kommer jo også på fakturaen for oppgjøret. Det er ingen lett kamp! Jeg vet ikke avgjørelsen, og skulle jeg få medhold er det ikke gitt at de dekker alt. Regningen står og jeg har ingen måte å dekke den selv på. Jeg har tidligere mottatt fantastisk støtte til å betale advokatregningene som har løpt over disse 7 årene, og dette er jeg evig takknemlig for. Jeg er uføretrygdet og alene uten familie, så jeg har ikke midlene selv. Samtidig har jeg ikke kunnet kjempe denne kampen alene og uten advokat – en av de beste i landet på dette – hadde jeg ikke hatt livet mitt. Jeg ville vært en skygge av meg selv stuet vekk på et lite rom på et sykehjem. Etter første gang som 21-åring lovet jeg meg selv at dette aldri skulle skje igjen og i så fall skulle det være over mitt lik. Det er forferdelig å måtte forsvare retten til å få leve fritt og selvstendig på lik linje med alle andre, og å måtte kjempe for grunnleggende menneskerettigheter alle funksjonsfriske tar for gitt. Man har ingen valg, for det er livet det handler om!

Jeg trenger nå hjelp til å dekke regningen til advokat som er på 53.750 kr (før siste klagerunde, så runder det opp til 55.000 utifra kostnadene oppført på samme arbeid) og må også legge inn gebyret Spleis blir å ta. I tillegg betaler jeg skyhøye apotekregninger for å dekke medisiner utenfor frikortordningen ettersom det er gjort drastiske kutt i denne, og jeg har jobbet for å få en ekstra stønad hos NAV til å hjelpe å bære denne. Medisinutgifter tar store deler av uføretrygden min, mens resten går til boliglån, strøm, forsikringer, mat og husholdning. Jeg sitter aldri igjen med særlig mye, og er jeg heldig er det et par tusen en måned. Men med andre lån er det som oftest en femhundrelapp igjen til neste utbetaling. I fjor hadde vi jobbet i månedsvis for å etablere kontakt på nytt NAV-kontor og forhåpentligvis få igjennom denne stønaden. De ga ikke respons og da jeg satt med en faktura på 13.000 kr endte det med at en nær meg lånte meg dette beløpet slik at jeg kunne betale ettersom jeg enda ikke hadde fått kontakt med NAV. Jeg har fått betalt tilbake noe, men skylder 10.000 kr. Da jeg endelig fikk vedtak på ekstra stønad hos NAV, ville ikke de hjelpe med å betale tilbake. Hadde jeg fått kontakt med dem først, kunne de hjulpet med å dekke denne regningen, men det var for sent. Jeg ville aldri lånt til en så høy regning dersom jeg hadde hatt et annet valg, men jeg hadde ingen kontakt på NAV.

Jeg må nå også søke dem for å få hjelp til reparasjon av den tilrettelagte bilen jeg har fra NAV, da assistenter har vært for harde med clutchen og bilen nå rister når man kjører. Reparasjon er estimert til 30.000-35.000 kr. Jeg fikk bilen uten egenandel pga for lav økonomi, og har også grunnstønad, men denne ble kuttet i fjor. Jeg har altså ikke økonomi til sånne utgifter på bil, men håper NAV vil være behjelpelig med dette ettersom det er et hjelpemiddel!

Men, jeg kommer ikke unna advokatkostnadene og lånet til apotekregningen. Jeg håper noen der ute vil hjelpe så jeg kan få betalt dette, og jeg håper med hele mitt hjerte at kampen mot kommuner er endelig over og at jeg nå bare kan leve! Det virker som vi har kommet til veis ende og at dette er et endelig oppgjør med advokat, og det er ingenting som vil være bedre enn det! Jeg savner den tryggheten av å ha et liv, men er man funksjonshemmet er man dessverre under kommunens nåde og de kan gjøre rammen du kan leve innenfor ufattelig liten dersom de selv vil. Akkurat nå er den stor nok og jeg har det bra, trygt og godt – og jeg er meg selv! Det gjenstår da bare å få dekket kostnadene og bli ferdig med dette.

Dersom kommunen ender med å måtte dekke noen av saksomkostningene, vil pengene gå til reparasjon av bilen og medisinutgiftene.

Tusen takk for at du har lest helt hit, og tusen takk for all hjelp! Dersom du ikke kan bidra, så del gjerne!

All kjærlighet,

Adrian Viktor

Advokatregningen (sluttsummen):

Glimt fra livet med BPA, huset og hagen, og meg: