For ett år siden var jeg finalist til tittelen Årets Modigste Kvinne.

Jeg har tenkt mye på den tittelen, kanskje fordi jeg nå skal tilbake til Tara for å holde foredrag - som modig kvinne.

I tjue år, på tre kontinenter og rundt et Middelhavet på 2.5 millioner kvadratkilometer, har jeg møtt de kvinnene som virkelig er modige, de som tar barna sine på ryggen og forlater det hun ikke vil at barna skal leve i.

Jeg har møtt kvinner som føder i telt om vinteren, kvinner som har drukket sin egen urin mens de satt bak på lasteplanet gjennom Sahara, jeg har møtt kvinner som tryglet om å bli drept etter å ha blitt voldtatt mange ganger om dagen, jeg har møtt kvinner som har båret sine døde barn i land med en slik stillhet at skrikene gjallet.

Jeg har møtt kvinner som kjemper for sine rettigheter og for sin rett til å søke asyl og jeg har møtt kvinner som nekter å gi opp livslysten selv etter ti år i «midlertidige bosettinger» i Libanon.

Det er dette som er verdens modigste kvinner!

I Libanon har det nå blitt så uutholdelig og kollapsen så fullstendig at både libanesere, palestinere og syrere ikke lenger orker å leve der.

Hver eneste dag setter mennesker ut sjøveien fra Libanon og Syria rett ut i Middelhavet i håp om å en dag kunne gi sine barn noe bedre. For to uker siden druknet 45 av de barna, over 100 mennesker som kunne vært trygge der de var sank ned til havets bunn eller ble skyldt i land.

Fluktruten ut i Middelhavet fra Libanon er større enn den har vært noen gang før, mennesker flykter sjøveien og sier at de heller vil drukne på havet enn å tørke ut i Bekaadalen.

Derfor har jeg bestemt meg for å reise tilbake til Libanon.

Hvis vi ikke har tenkt å hjelpe dem her skal jeg sørge for at vi kan hjelpe dem der de er – i håp om at noen av disse menneskene får såpass økonomisk sikkerhet at de ikke velger den båten, at de vet at vi har ryggen deres en stund og kan gi dem mat, fyringsolje til vinteren – og bind.

I tillegg har jeg alltid fokus på barns utdannelse i Libanon. Her var jeg med å bygge klasserom, det må vi fortsette å klare å holde i gang. Syriske barn har sittet fast i Libanon, mange av dem uten noen rettigheter og mulighet til å gå på skole, i 11 år. Slik kan vi ikke ha det.

I november setter høsten og forvinteren for alvor inn i Libanon, da er vi på plass, både i Bekaadalen, for å hjelpe så mange som mulig, men også i Tripoli, i håp om å kunne gi noen et alternativ til den livsfarlige båtturen denne vinteren. Men jeg trenger hjelp, så nå ber jeg ublygt om hjelp fra dere, til å hjelpe dem der de er.

Fly og bolig er dekket, så hver krone går rett til dem som trenger oss nå.

Kan vi sammen klare å sørge for at noen mennesker har til livets opphold i vinter og at de derfor ikke velger den livsfarlige ruten sjøveien?

Om vi så bare berger en familie fra å drukne så er det en familie spart.

Jeg føler meg aldri modig når jeg er i felt, der føler jeg meg hjemme, jeg føler at alt vi gjør betyr noe, endrer noe.

For meg handler mot i langt større grad om å våge å be dere om hjelp, men jeg gjør det likevel, for om disse kvinnene tør å kjempe for et bedre liv, skal jeg bruke mitt navn, som finalist til årets modigste kvinne til å be dere om hjelp.

Derfor er mitt eneste ønske til bursdagen min i år, bidrag til å hjelpe både palestinere, libanesere og syrere denne vinteren.

La oss sammen sørge for at disse barna forblir i klasserommet og ikke i gummibåter.

Absolutt alle bidrag mottas med ydmyk takk.

Kristina🕊

Vipps: 24800

Konto: 1208.34.47050

📷KristinaQuintano/privat