Gutten på stranden

Abdullah Kurdi står på stranden i Tyrkia og betrakter Kos på avstand. Med seg har han sin kone Rehanna og deres to barn Alan på to og et halvt år, og Ghalib som nettopp har fylt fire. Abdullah og den lille familien hans har flyktet fra Syria. Det er sensommeren 2015, og alle lovlige veier inn i Europa er stengt.

I flere uker vurderte Abdullah om det var trygt å reise. Han sjekket værforhold og ventet på smuglerne. Sammen med sin kone diskuterte han hvilke fartøy som var minst risikabelt.

Det hadde vært en stormfull august i Egeerhavet som skiller Tyrkia og Hellas. Lyn og torden rullet over himmelen med vinder som kom opp i åtti kilometer i timen.

I dag, 2.september, er det fem år siden Alan Kurdi druknet. Hele verden gråt for gutten på stranden mens vi lovet at «aldri mer».

Men i fjor druknet en av hver fjorten som satte ut på flukt over Middelhavet og i år har det kommet fire ganger så mange mennesker sjøveien mellom Libya og Malta/Italia sammenlignet med samme periode i fjor. Hver dag flyter det lik i land utenfor våre ferieparadis som et direkte resultat av et ikke-fungerende asylsystem og Europas stengte grenser.

For flukt tar ikke korona-pause og i hele vår har det ikke vært et eneste redningsskip i den sentrale delen av Middelhavet. Frivillige dokumenterer stadig grovere humanitære overgrep langs verdens dødeligste fluktrute Middelhavet og redningsskipet Alan Kurdi, oppkalt etter den lille gutten får ikke sette ut for å redde liv. Vi glemte visst gutten på stranden likevel.

Det er bare fire kilometer mellom Bodrum og Kos, fergene går jevnlig, men de er ikke tilgjengelig for mennesker på flukt. Abdullah Kurdi var overbevist om at de skulle klare den korte ferden over havet, de hadde alt klart å flykte ut av Syria. Grensene innover i Europa var fortsatt delvis åpne sommeren 2015, men tiden var i ferd med å renne ut.

Allerede i juni samme år hadde flere hundre tusen mennesker tatt seg sjøveien fra Tyrkia til Hellas og mange hadde druknet i forsøket. Så mange som en av fire av de druknede var barn, de aller fleste under tolv år. I 2015 var krigen i Syria på vei inn i sitt femte år og den så ikke ut til å avta. Abdullahs ønsker for sine to barn var enkle, et trygt liv og en utdannelse. I Tyrkia har ikke syrere lov til å søke asyl, de hadde ingen rettigheter og ingen fremtid.

Tre ganger forsøkte den lille familien å krysse Egeerhavet. Først i en liten fiskebåt, men motoren tok fyr. Etter å ha blitt plukket opp av tyrkisk kystvakt ble de tauet tilbake til land og fraktet til den fengselslignende leiren Orfa på grensen til Syria. Orfa er et stort varehus som til tider huser ti tusenvis av mennesker låst inne bak mur og gitter. Begge de to små guttene var syke, Rehanna har hatt en spontanabort bare to måneder før og var fortsatt svak.

Om kvelden den 26.august prøvde de på nytt. Familien ble presset ombord i en overfylt gummibåt sammen med over førti andre mennesker. Med Ghalib og Alan i fanget sitter Rehanna og Abdullah livredde i båten som raskt begynner å ta inn vann. Når et tyrkisk kystvaktskip nærmer seg og lyskasterne blender menneskene i båten stikker kystvakten hull i båten med et spyd. Flere av menneskene detter i vannet, men ingen drukner og nok engang blir de tauet tilbake til kysten. Abdullah og Rehanna sverger der og da på at de ikke skal sette sine barn i en gummibåt igjen. De vil lete til de finner en smugler med glassfiberbåt.

De vet ikke da at det vil bli deres siste reise.

Kvelden den 30.august sender Abdullah en oppdatert melding til sin søster «Inshallah, Vi reiser i kveld.» Så ble det stille. Søsteren blir bekymret og hele natten sender hun meldinger. Hvor er dere? Hva skjedde? Svar meg, vær så snill?

Alle meldingene hennes endte på bunnen av Middelhavet.

Både Rehanna, Ghalib og Alan Kurdi druknet mellom Bodrum og Kos den 2.september 2015 sammen med to andre barn fra Irak. For Abdullah var dette slutten på verden slik han kjente den, for den vestlige verden var dette begynnelsen på flyktningkrisen.

Abdullah var barbereren som forelsket seg i syersken Rehanna ved første blikk. De levde lykkelig i et arbeiderklassestrøk ved foten av Mount Qassioun i utkanten av Damascus. Om sommeren plukket de oliven på familielunden i Kobani. Krigen i Syria ødela først storfamilien, så tok havet Abdullahs kone og barn.

Før de satte ut på den siste reisen hadde Rehanna sagt «Vi lever sammen, eller vi dør sammen.» De første nettene sov Abdullah på bakken ved siden av graven til sin kone og de to små guttene.

Abdullah bestemte seg for å bli i Kobani som ligger nord i Syria på grensen til Tyrkia. Bare noen dager etter at han har begravet sin familie sier han til Newsweek at han vil kjempe mot IS, og for den familien han har igjen. «Jeg har sett deres lidelser. Jeg forlater dem ikke nå.» Gang på gang gjentar han at han skulle ønske at han hadde druknet sammen med de tre.

Selv har han mistet alt. Det eneste han kan gjøre nå er å kjempe for at dette ikke skal skje igjen. Men så skjer det ett nytt forlis, bare noen uker etter at Alan drukner mister 60 mennesker livet på samme sted og slik har det fortsatt i fem år.

Men i alt mørket finnes en glippe av lys. Abdullah Kurdi har, midt i all sorgen, funnet kjærligheten på nytt. Sammen har de fått en liten sønn.

De har døpt ham Alan Kurdi og med det gitt oss en ny sjanse.

Av Kristina Quintano

Budbringeren fra Helvete (Facebook)

Til Alan, 

Kan vi klare, på en uke, å sikre noe av fremtiden til lille Alan så han kan bli noe mer enn bare broren til han som druknet?

Ett bilde, ett barn, en uke - én mulighet til å gjøre opp for noe av det familien Kurdi har lidd. 

Det var fotograf Nilufer Demir som så Alan ligge på stranden i Bodrum.

«There was nothing left to do for him. There was nothing left to bring him back to life», sier hun og så løftet hun kamera og knipset det som ble ett av verdens mest ikoniske bilder. «I thought, This is the only way I can express the scream of his silent body.»

Hele verden gråt for Alan Kurdi, nå kan vi sammen sørge for at broren hans, som han aldri får møte, og som bærer hans navn, får en fremtid!

Dette er en gave til Kurdifamilien.

All vipps og spleis i en uke fra 2-9.september går uavkortet til lillebror Alan Kurdi:blue_heart:

Vipps: 24800

Konto: 1208.34.47050

Foto: Nilufer Demir

Bildet av de to druknede brødrene er familiens private.

Bildet med baby er nyfødte lille Alan, oppkalt etter storebror som druknet 2.september.