Jeg har aldri vært redd for å dø. Jeg er bare livredd for å ikke leve....

Jeg heter Elisabeth, jeg tigger for mitt eget liv. Jeg har uhelbredelig kreft, når jeg var 39 fikk jeg diagnosen metastatisk brystkreft og får kun palleativ behandling nå. 

Jeg vet at alt som skiller meg og døden er 3 millioner kroner. Jeg mangler bare halvparten. 

I Norge er jeg uhelbredelig, jeg vil til utlandet for å bli frisk.

Norge er et veldig bra land generelt sett men de tilbyr ikke den behandlingen som kan kurere meg, de gir meg derfor bare livsbevarende men ikke kurativ behandling. I Norge kan de ikke gjøre meg frisk, men USA, Tyskland eller Sveits kan. De er langt fremme og kurerer mennesker Norge avskriver som uhelbredelige.

I sommer gikk jeg Norge på tvers, jeg ga ikke opp selv når kroppen nesten ikke orket å stå oppreist. Jeg kan ikke gi opp livet, det er det eneste jeg har.  Vær så snill å hjelp meg. 

Jeg er bare 41 år, har så vidt fått smaken på livet. Jeg elsker hver eneste dag jeg får men skulle veldig gjerne hatt mange flere. Jeg synes det er ganske forferdelig å måtte tigge for sitt eget liv men det er det jeg må gjøre. Bare tanken på at det finnes en mulighet der ute til å overleve er for sterk til å gjemme vekk bak i hodet. Jeg må i hvertfall forsøke å få inn nok penger til å bli operert og få behandling i ett annet land. Jeg har ikke tid til å vente, mitt liv er akkurat nå, jeg kan ikke sitte stille og håpe på at dette skal ordne seg av seg selv. Selv om Norge er verdens beste land å bo i så dekker ikke de behandling som kan gjøre meg frisk, jeg tigger derfor om penger. Ja visst er det urettferdig at man må be om hjelp til å leve men så står det jo faktisk om livet. Jeg har ikke noe annet alternativ dersom jeg skal overleve dette. Jeg trenger pengene nå, jeg har ingen tid å miste!

Jeg er en livsglad og sprudlende jente som elsker livet. Jeg trives best sliten og svett på toppen av et fjell.

Det er snakk om mye penger, men det er prisen for mitt liv.