Da er de tre dagene i retten gjennomført, og vi venter på dom i saken som er forventet om ca 3 uker.

Den teksten som kommer her er ikke et forsøk på et nøytralt rettsreferat, det er en for krevende oppgave for meg, men mine personlige tanker etter å ha fulgt saken. Jeg forbeholder meg derfor friheten til å gi en subjektiv beskrivelse om hva jeg hørte, og hva jeg mener om det.

Hvis jeg skal oppsummere mitt inntrykk så handlet første dag i retten om at Inger-Mari og Merete «ble mennesker» og subjekter, andre dag om å sette dere opplevelser inn i en sammenheng og tredje dag ble de igjen forsøkt umenneskeliggjort, objektifisert sykeliggjort og isolert fra sammenhengen de står i.

Første dag i retten; De eide sin egen historie og den ble fortalt med verdighet, og smerte. Det var to mennesker med tanker, følelser og reaksjoner som hadde blitt utsatt for forferdelige inngrep og overgrep gjentatte ganger, med tvangsmedisinering, beltelegging og isolat. Det kom frem både i advokat og professor Mads Andenæs sitt innledningsforedrag for saksøkerne, og Inger-Mari Eidsvik og Merete Nesset i sine partsforklaringer.

Andre dag i retten handlet om at Inger-Mari og Meretes erfaringer ble satt inn i en sammenheng. Ketil Lund, som representerer ICJ-Norge som har meldt partshjelp i saken, holdt innlegg om hvilke muligheter eller mangel på muligheter mennesker utsatt for psykiatrisk tvang har og har hatt til å få sin sak prøvet for retten. Han beskrev både den historiske utviklingen, erfaringene fra ICJ sitt pro-bono prosjekt og hvor krevende det har vært å få sakene disse sakene frem, sivilombudets kritikk av ulovlig tvangsmedisinering og den manglende reaksjonen fra myndighetene og mer. Sjefspsykolog Mehdi Farshbaf og Professor emeritus Tor-Johan Ekeland var vitner for henholdsvis Merete og Inger-Mari, og beskrev både konkret sine møter med de to og hva slags konsekvenser tvangen har fått og som de lever med. De ga også retten en god innføring i psykologien bak traumer og hvordan tvang fører til det, og delte også av sin omfattende kunnskap om feltet mer generelt. Professor Ragnfrid Kogstad vitnet om blant annet kunnskapsgrunnlag og forskning.

Denne dagen ble veldig viktig kunnskap og forståelse presentert for å forstå at dette ikke kun er uheldige hendelser men et systemisk problem. Selv om vitnene selvfølgelig ble utspurt av regjeringsadvokaten var mitt inntrykk at de spørsmålene som forsøkte å underminere det de sa, ble imøtegått så godt av vitnene at det ble til vår fordel i en del tilfeller.

Et eksempel på dette var når regjeringsadvokaten gjentatte ganger forsøkte å presse vitnet Mehdi Farshbaf om hva slags behandling Merete Nesset kunne få som kunne dempe hennes frykt for fremtidig tvangsmedisinering. Siden saken i denne omgang omhandler at Staten hevder foreldelse og mangel på rettslig interesse som grunn til at de ikke skal få prøvet saken, er det innforstått at spørsmålet handlet om behandling istedenfor fastsettelsesdom om brudd på menneskerettighetene og oppreisning. Etter gjentatte spørsmål om dette svarte vitnet at det som kunne hjelpe Merete var at man måtte slutte med tvang. Han begrunnet videre at man ikke kunne behandle traumer når personen var i en pågående situasjon, han sammenlignet med å behandle en kvinne for traumer etter vold mens hun fortsatt var i et forhold med pågående vold.

På mange måter bidro disse spørsmålene til å tydeliggjøre hvorfor denne saken er så viktig. Et lite utdrag fra Andenæs sitt åpningsinnlegg sier det på en annen måte: «Faren for nye konvensjonsstridige inngrep øker så lenge motparten mener det er lovlig å gå frem på denne måten man har gjort overfor Nesset og Eidsvik ved tidligere innleggelser. De frykter med rette å bli tvangsmedisinert på nytt, bli beltelagt og skjermet, dersom de igjen får behov for hjelp fra helsevesenet. En fastsettelsesdom i deres favør vil ha reell betydning for deres rettsstilling da risikoen for å bli gjenstand for nye ulovlige tvangsvedtak reduseres.»

Selv om disse spørsmålene kanskje styrket vår sak når de ble besvart godt, var det selvfølgelig en stor prøvelse for Merete og Inger-Mari å bevitne regjeringsadvokatens uforstand, og at deres reaksjoner igjen ble forsøkt sykeliggjort. Dette handler om overgrepene de har vært utsatt for, ikke om hvordan de skal behandles for sine reaksjoner på overgrep.

Siste dag i retten handlet om at Inger-Mari og Merete igjen ble forsøkt de-humanisert, umenneskeliggjort og redusert til objekter beskrevet i en journal eller lovparagrafer, denne gang av regjeringsadvokaten istedenfor psykiatrien. Dette var regjeringsadvokatens dag, og var enormt krevende å sitte gjennom, men det var som forventet.

De begynte med følgende oppsummering fra Statens side: «Saken omhandler at de to saksøkerne har mottatt den behandlingen de har krav på, den har vært i tråd med regelverket, og de har ikke vært utsatt for rettsbrudd.»

Regjeringsadvokatens innsiktsløse og selektive beskrivelse av virkeligheten, enten det var med tørr juss, hvor god mulighet man har til å klage og få sine rettigheter ivaretatt, opplesing fra sykehus-journal eller annen argumentasjon, var en prøvelse å høre på, og det er fantastisk innsats fra Inger-Mari og Merete at de klarte å holde seg så rolige som de gjorde. Vi vet og så at det kostet enormt. Men jeg har ikke tidligere vært vitne til en så godt forberedt sak fra «vår» side, hvor imøtegåelsen var av høy kvalitet både juridisk og ved svært gode vitner, og det var en ørliten maktforskyvning hvor regjeringsadvokaten ikke bare kunne lene seg på sin sedvanlige overmakt men faktisk ble imøtegått på sine påstander. Det var en lettelse å høre Mads Andenæs igjen på slutten av dagen, og igjen få det plassert tilbake til hva det handler om: Brudd på menneskerettighetene og rett til å få sin sak prøvet i rettsvesenet (Access to justice).

Aller sterkest løpet av de tre dagene var det å høre partsforklaringene til Inger-Mari og Merete, de stod rakrygget gjennom tre dager med glans til høy personlig kostnad.

Dere som har bidratt i denne spleisen har vært med å gi dem styrke til det, gjennom både økonomisk støtte og ikke minst gjennom kommentarer og hilsninger. Det betyr veldig mye å ikke stå alene i en sak som denne!

Det blir en bratt vei fremover, Staten presenterte et krav om dekning av saksomkostninger på 185 000,- bare nå etter første runde, og la opp til å anke saken hvis vi vinner (altså kun foreldelse og rettslig interesse, før vi engang får prøvet selve saken, eller de materielle sidene som det heter på jus-språk. Dette er et veldig høyt omkostningskrav fra Statens side, egnet til å ta motet fra de fleste. Men det er dommeren som avgjør og vi håper og regner selvfølgelig med at vi vinner denne runden, og kampviljen er ikke redusert!

Vi vil legge ut en ny oppdatering på spleisen når dommen kommer, ellers kan man også følge med på www.wso.no, hvor vi vil legge ut oppdatering når noe skjer.

Tusen takk for alle bidrag, dere er med å gjøre en forskjell!

Med vennlig hilsen Mette Ellingsdalen, leder WSO - We Shall Overcome