Da jeg kom hjem etter nærmere to måneder i #Ukraina og Polen var jeg sikker på at de ukrainerne vi hadde sendt nordover til verdens beste land, og verdens beste sted å bo, Sørlandet, var godt tatt i mot av sine vertskommuner, og nærmest fullt integrert og omtrent i jobb etter å ha hørt Statsministeren tale om hvor god kontroll man i Norge hadde i forbindelse med erfaringene man hadde gjort seg etter flyktningekrisen vi hadde for noen år siden. Norske frivillige hadde man ihvertfall ikke bruk for, hverken i Ukraina, Polen eller Norge.

Jeg satte kaffen og småkakene jeg fikk av "Babushka" i halsen da jeg fikk høre at de to som jeg hadde fått sendt med tog, bil og ferje til Norge for mer enn måned siden fremdeles ikke hadde blitt kontaktet av kommunen, Nav eller andre myndigheter siden de kun noen dager etter å ha kommet til landet var ferdig registrert hos Politiet, og hadde fått seg bolig. Uten gode naboer og frivillig innsats hadde de vansmektet her i verdens rikeste land, og hadde hatt det bedre i en leir i Polen eller Romania enn i Norge. Jeg skal komme tilbake til dette, men først må jeg si at den manglende kontakten ikke kommer av at kommunen ikke hadde kontaktinfo til dem, eller ikke var klar over at de var her. Jeg hadde personlig informert kommunen om at de var på vei, og snakket med både NAV, politikere og kommunalsjef om at de var i anmarsj allerede før de nærmet seg grensen til Kongeriket Norge. At det offentlige ikke har oversikten over de 15000 ukrainerne som allerede befinner seg i Norge finner jeg ikke overraskende når jeg ser hvordan de mistet oversikten over to kvinner de fikk levert på døra med instruksjoner. I ettertid burde de stilt seg opp foran Rådhuset med et "Jeg reiser alene skilt rundt halsen". 

Arne Ingmar Eggen og Agderposten har allerede fremmet en slik sak i sine artikler, men det kunne sikkert vært 30 om man legger de estimatene man har til grunn. For to uker siden hadde norske myndigheter klart å bosette 131 ukrainske flyktninger av de 15000 man regnet med hadde ankommet Norge, og de lå  etter sikre kilder, som av en eller annen grunn ikke ønsket å fremstå med navn, 10000 ukrainske pass på et kontor på Tøyen som ventet på dokumentsjekk  Noe som igjen medførte at ukrainere som ønsket å forlate Norge på grunn av forholdene på flyktningemottaket på Råde ikke kunne reise tilbake til Ukraina, eller til et annet land, men var tvunget til å bli værende på mottaket på Råde. Norske myndigheter kaller det vel at de er internert der man på folkemunne ville kalt det "fengslet" når man blir fratatt sin bevegelsesfrihet. Norske myndigheter sier at reisenekten er for å hindre såkalt "asylshopping", altså at man blir registrert og søker beskyttelse i et land, men reiser videre til et annet land der man antar forholdene er bedre og livet blir enklere. Argumentasjonen kjenner vi igjen fra forrige gang vi hadde en flyktningekrise i Norge, men den gangen sendte man dem gjerne hjem igjen enten de ville eller ikke, mens man i dag tviholder på reisedokumentene deres selv om de vil hjem og bidra i den situasjonen Ukraina er i. Vel og merke har man lempet på reiserestriksjonene nå, og bosettingsrestansen er på vei ned, og norske myndigheter kan fortsatt snakke om illusjonen av kontroll uten å miste masken helt.

Jeg deltok i et møte om frivillige foreningers mulige bidrag til å håndtere situasjonen i mars, og var ganske optimistisk selv etter at Jonas Gahr Støre og justisministeren hadde vært ute og sagt at det ikke var behov for norske frivillige i Polen og Ukraina etter at jeg allerede hadde vært i Ukraina og Polen i to uker etter oppfordring fra Ukrainske myndigheter. Referatet fra dette møtet kom over en måned senere deisende ned i e-postboksen min, og muligheten til en koordinert felles innsats fra frivilligheten var gått for lenge siden.

Polske aviser flommet også den gangen over av artikler om hvordan polske fylker ba om frivillige til å håndtere situasjonen. I Polen er det fylkene som er ansvarlige for flyktningene som kommer til dem, ikke staten som Støre ser ut til å tro. Det betyr også at selv om man i norske medier fikk mange rapporter om kaoset som hersket i Krakow var ikke ting like ille i Przemysl og Warzsawa som man kunne få inntrykk av når man leste om Krakow. Situasjonen i Warzsawa har derimot forverret seg på grunn av det enorme antallet flyktninger som befinner seg der, og i Przemysl har myndighetene overlatt ansvaret for driften av mottaket i Tesco til de frivillige igjen rett og slett fordi mottaket er godt og effektivt drevet, og det er de frivillige som har laget systemene for å registrere og følge flyktninger fra grensa til bestemmelsesstedet for å hindre menneskehandel og utnyttelse av sårbare kvinner og barn.

Selv etter at NRK skrev om at Polen gjerne ville ha norsk hjelp til å håndtere flyktningekrisen, og Warszawas ordfører har bedt om hjelp fra European Union og United Nations vil ikke Norge bidra før de får en konkret forespørsel fra den polske regjeringen, selv om spørsmålet allerede har vært stilt på EU-møter på ministernivå sitter norske myndigheter og venter på en konkret henvendelse fra Polen om hva de trenger i stedet for å gå aktivt ut å si hva vi kan tilby.

Den 20. mai kommer den første offisielle transporten (eller overførselen som man sier) med ukrainske flyktninger til Norge fra Ukraina. De kommer med rutefly fra Moldova. Dette er omlag 2 måneder etter at vi kontaktet norske myndigheter med et forslag om å sette opp fly for å avhjelpe Polen, og ikke minst Warszawa på grunn av den enorme belastningen det var på Polens infrastruktur å motta opp mot 100 000 flyktninger daglig. I dag er 20 % av Warszawas innbyggere flyktninger fra Ukraina. Norge svarte med å tilby seg å ta i mot 2500 flyktninger fra Moldova, men man har i dag ikke tatt i mot en. Personlig har jeg altså tatt med meg flere flyktninger som risikerte å bli sittende fast i Europas fattigste land enn norske myndigheter da jeg tok med meg bestemoren til ei av de vi tidligere hadde hjulpet til Norge hjem etter å ha levert medisiner som skulle til Odessa ved grensen.

Den samme proppen i systemet så vi da det viste seg at det ikke var noen direkte kontakt mellom norske utlendingsmyndigheter og den Ukrainske Ambassaden da protokoll tilsier at det kun er Utenriksdepartementet som kan formidle kontakt mellom norske og utenlandske myndigheter på vegne av norske offentlige etater, og disse forespørslene hadde tydeligvis ikke vært prioritert, men da jeg ikke er statsansatt behøver jeg ikke å være redd for å miste jobben ved å bryte protokoll så jeg ringte direkte til ambassaden og skaffet norske statsansatte en invitasjon til å direkte ta kontakt med en ukrainsk frivillig der slik at protokollen fremdeles er intakt.

Nå, nesten 3 måneder etter at jeg satte meg i bilen, og kjørte til Ukraina skal altså norske myndigheter ta imot den første overførslene av krigsflyktinger fra Ukraina. Av de 2500 de lovet å ta imot fra Moldova har de klart å skaffe 38 personer som kommer med ruteflyet 20. mai. skriver Aftenposten.

38 av 2500 etter å ha jobbet med saken i 2 måneder. Polen alene har tatt imot 3 millioner, og Moldova, europas fattigste land, omlag 300 000. Verdens rikeste lands myndigheter venter enda på å ta imot de 38 første.

I løpet av siste uken har den grupperingen av frivillige jeg er en del av vært med å bringe 3 busslaster av omlag 40 personer i sikkerhet i Norge, totalt 120 personer til Norge. Normalt er det omlag 2 busser i uken finansiert av donasjoner. I tillegg kommer de som har klart å komme seg ut på egenhånd ved hjelp av det informasjonsarbeidet man driver i Ukraina og Polen blant annet ved hjelp av sosiale medier.

Alle som har satt seg på disse bussene har vært forhåndsregistrert hos norske myndigheter før de var i nærheten av grensen, de har vært registrert i Ukraina og Polen før de satte seg på bussene der både sjåfører og frivillige har vært registrert hos myndighetene i avreiselandet før avreise, og de frivillige har levert norsk politiattest etter at det endelig ble åpnet for det, i omlag 1/3del av tilfellene  har de hatt bolig og nettverk av frivillige og vertsfamilier som har ventet på dem i Norge, resten har vært nødt til å ta den tunge veien om mottaket på Råde.

Staten Norge har i samme periode klart å bosette omlag 131 av 15 000, og man er endelig klare til å ta imot 38 av de lovede 2500 flyktningene som har vært i Moldova i 2 måneder.

Man kan spørre seg om hvor risikoen for å bli utsatt for menneskehandel og utnytting er størst. I en flyktningeleir i Europas fattigste land i 2 måneder mens man venter på en flybillett fra norske myndigheter, eller i en buss med organiserte norske frivillige     som plukker deg opp og registrerer deg hos norske myndigheter etter at du er registrert hos transittleiren ved grensen.  Dagbladet har vært flinke til å dekke risikoen for menneskehandel, sextrafficking og utnytting, og Politiets Utlendingsenhet har vært flinke til å kontrollere norske grenser, men det er frivillige som har driftet informasjonsarbeidet direkte rettet mot ukrainske flyktninger mens de fremdeles er i Ukraina om både risikoen for menneskehandel, rutiner for å sikre seg mot menneskehandel og registrering av personalia, fluktrute og evnt reisemåte. Det er frivillige som har filgt dem hele veien til målet fra de måtte forlate hjemmene sine i Ukraina. Når Dagbladet skriver om farene ved å be om hjelp via datingapper og sosiale medier på norsk har vi allerede vært på de samme appene med råd og advarsler siden tidlig mars. På ukrainsk, i Ukraina ved hjelp av ukrainske frivillige. Det er vi som først fikk oversatt norske myndigheters innvilgelse av kollektiv beskyttelse til et språk de det gjelder faktisk forstår, og fikk spredd denne informasjonen i Ukraina. Når vedtaket ble gjort fantes informasjonen bare på Norsk og Engelsk, og i tillegg på et stivbent byråkratisk språk som ikke var tilgjengelig for ukrainere flest.

Vi som hadde snakket med dem som faktisk kom over grensen visste at det vanligste søkeordet de hadde brukt for å sjekke etter mulige steder å søke tilflukt var "Shelter for ukrainians", og også hvilke sosiale medier de hadde vært aktive på for å skaffe seg informasjon og hjelp, og valgte da å være tilstede på de samme appene, med de samme søkeordene, enten det var datingapper , telegram eller andre nettsider. Problemet er at menneskehandlerne er tilstede på de samme stedene, og også russiske troll.

Når myndighetene spør seg om hvorfor de har problemer med å få flyktninger fra Moldova til Norge har de rett at avstanden fra Svartehavet til Norge er langt. Jeg vet, jeg har kjørt den selv. Totalt ble det 6000 km på bilen i løpet av halvannen måned, i tillegg kommer det nok noen hundre mil med en leid varebil. Men det er ikke hele sannheten at avstanden hindrer Ukrainske flyktninger å komme til Norge. Klimaforskjellene mellom Odessa og Tromsø er store, og det er mye propaganda på nett om hvor kaldt Norge er, og hvor dårlig Norge behandler flyktninger. Mye av propagandaen bygger på en kjerne av sannhet, og baserer seg på historier fra den forrige flyktningekrisen, herunder oversettelser til ukrainsk og russisk av diverse overskrifter fra norske aviser og politikere.

Men elefanten i rommet er forholdene på mottaket i Råde, og historier fra ukrainere som var der i kaoset som rådet de første ukene. Jeg har selv snakket med ukrainere som kun ville til Norge dersom vi kunne garantere at de ikke måtte innom mottaket på Råde, men kunne bli registrert inn i Agder eller et annet politidistrikt og innkvartert privat uten å del i det lotteriet det er å gå igjennom den ordinære statlige prosessen.

Myndighetene har opprettet 85 akuttmottak hvorav 19 står tomme da halvparten av de som er kommet allerede er blitt absorbert i lokalsamfunn ved hjelp av frivillige og i noen tilfeller familie. UDI har antydet at de vil legge ned en del av disse akuttmottakene i løpet av sommeren, mens Polen ber om hjelp til å få kontroll på flyktningesituasjonen i Warszawa. Du må nesten være politiker eller byråkrat for å forstå logikken i den tankegangen.

En tur-retur billett med rutefly fra Warzsawa til Norge koster 800 kroner, og jeg er rimelig trygg på at det er enklere å få fylt de plassene ved hjelp av polske myndigheter enn det er å vente i ytterligere noen måneder på å fylle de resterende 2460 plassene man har lovet å ta ut av Moldova. Man bør gjøre det også, men flyktningekrisen i Polen er reell, og der er det ikke lenger mulig å "hjelpe dem der de er" . Infrastrukturen er tildels sprengt, og vi har 20 tomme akuttmottak stående klare i morgen med senger og ansatte som UDI uansett ikke får sagt opp før over sommeren.

Når en liten gruppe frivillige klarer å hente ut et hundretalls flyktninger i uken, bør staten klare mer enn 38 på 3 måneder. Unnskyldningen pm at de ikke vil reise så langt blir ihvertfall for tynn. Ihvertfall om det handler om å avhjelpe på flyktningekrisen.

Frivillige er ihvertfall godt for noe når politikere og byråkrater har beslutningsvegring, og i tillegg har valgt å gjøre det vanskeligst mulig for seg selv.

Jonas Gahr Støre, Sylvi Listhaug og resten av gjengen må gjerne bli med en tur til grensen så kan vi vise dem hvordan de kan "hjelpe dem der de er" i samme slengen. En busstur tur-retur tar en 4-5 dager, og vi vil ha med flere hjem enn dere har klart på 3 måneder.

Da jeg kom hjem etter nærmere to måneder i #Ukraina og Polen var jeg sikker på at de ukrainerne vi hadde sendt nordover til verdens beste land, og verdens beste sted å bo, Sørlandet, var godt tatt i mot av sine vertskommuner, og nærmest fullt integrert og omtrent i jobb etter å ha hørt Statsministeren tale om hvor god kontroll man i Norge hadde i forbindelse med erfaringene man hadde gjort seg etter flyktningekrisen vi hadde for noen år siden. Norske frivillige hadde man ihvertfall ikke bruk for, hverken i Ukraina, Polen eller Norge.

Da jeg kom hjem etter nærmere to måneder i #Ukraina og Polen var jeg sikker på at de ukrainerne vi hadde sendt nordover til verdens beste land, og verdens beste sted å bo, Sørlandet, var godt tatt i mot av sine vertskommuner, og nærmest fullt integrert og omtrent i jobb etter å ha hørt Statsministeren tale om hvor god kontroll man i Norge hadde i forbindelse med erfaringene man hadde gjort seg etter flyktningekrisen vi hadde for noen år siden. Norske frivillige hadde man ihvertfall ikke bruk for, hverken i Ukraina, Polen eller Norge.

Jeg satte kaffen og småkakene jeg fikk av "Babushka" i halsen da jeg fikk høre at de to som jeg hadde fått sendt med tog, bil og ferje til Norge for mer enn måned siden fremdeles ikke hadde blitt kontaktet av kommunen, Nav eller andre myndigheter siden de kun noen dager etter å ha kommet til landet var ferdig registrert hos Politiet, og hadde fått seg bolig. Uten gode naboer og frivillig innsats hadde de vansmektet her i verdens rikeste land, og hadde hatt det bedre i en leir i Polen eller Romania enn i Norge. Jeg skal komme tilbake til dette, men først må jeg si at den manglende kontakten ikke kommer av at kommunen ikke hadde kontaktinfo til dem, eller ikke var klar over at de var her. Jeg hadde personlig informert kommunen om at de var på vei, og snakket med både NAV, politikere og kommunalsjef om at de var i anmarsj allerede før de nærmet seg grensen til Kongeriket Norge. At det offentlige ikke har oversikten over de 15000 ukrainerne som allerede befinner seg i Norge finner jeg ikke overraskende når jeg ser hvordan de mistet oversikten over to kvinner de fikk levert på døra med instruksjoner. I ettertid burde de stilt seg opp foran Rådhuset med et "Jeg reiser alene skilt rundt halsen". Arne Ingmar Eggen og Agderposten har allerede fremmet en slik sak i sine artikler, men det kunne sikkert vært 30 om man legger de estimatene man har til grunn. For to uker siden hadde norske myndigheter klart å bosette 131 ukrainske flyktninger av de 15000 man regnet med hadde ankommet Norge, og de lå  etter sikre kilder, som av en eller annen grunn ikke ønsket å fremstå med navn, 10000 ukrainske pass på et kontor på Tøyen som ventet på dokumentsjekk  Noe som igjen medførte at ukrainere som ønsket å forlate Norge på grunn av forholdene på flyktningemottaket på Råde ikke kunne reise tilbake til Ukraina, eller til et annet land, men var tvunget til å bli værende på mottaket på Råde. Norske myndigheter kaller det vel at de er internert der man på folkemunne ville kalt det "fengslet" når man blir fratatt sin bevegelsesfrihet. Norske myndigheter sier at reisenekten er for å hindre såkalt "asylshopping", altså at man blir registrert og søker beskyttelse i et land, men reiser videre til et annet land der man antar forholdene er bedre og livet blir enklere. Argumentasjonen kjenner vi igjen fra forrige gang vi hadde en flyktningekrise i Norge, men den gangen sendte man dem gjerne hjem igjen enten de ville eller ikke, mens man i dag tviholder på reisedokumentene deres selv om de vil hjem og bidra i den situasjonen Ukraina er i. Vel og merke har man lempet på reiserestriksjonene nå, og bosettingsrestansen er på vei ned, og norske myndigheter kan fortsatt snakke om illusjonen av kontroll uten å miste masken helt.

Jeg deltok i et møte om frivillige foreningers mulige bidrag til å håndtere situasjonen i mars, og var ganske optimistisk selv etter at Jonas Gahr Støre og justisministeren hadde vært ute og sagt at det ikke var behov for norske frivillige i Polen og Ukraina etter at jeg allerede hadde vært i Ukraina og Polen i to uker etter oppfordring fra Ukrainske myndigheter. Referatet fra dette møtet kom over en måned senere deisende ned i e-postboksen min, og muligheten til en koordinert felles innsats fra frivilligheten var gått for lenge siden.

Polske aviser flommet også den gangen over av artikler om hvordan polske fylker ba om frivillige til å håndtere situasjonen. I Polen er det fylkene som er ansvarlige for flyktningene som kommer til dem, ikke staten som Støre ser ut til å tro. Det betyr også at selv om man i norske medier fikk mange rapporter om kaoset som hersket i Krakow var ikke ting like ille i Przemysl og Warzsawa som man kunne få inntrykk av når man leste om Krakow. Situasjonen i Warzsawa har derimot forverret seg på grunn av det enorme antallet flyktninger som befinner seg der, og i Przemysl har myndighetene overlatt ansvaret for driften av mottaket i Tesco til de frivillige igjen rett og slett fordi mottaket er godt og effektivt drevet, og det er de frivillige som har laget systemene for å registrere og følge flyktninger fra grensa til bestemmelsesstedet for å hindre menneskehandel og utnyttelse av sårbare kvinner og barn.

Selv etter at NRK skrev om at Polen gjerne ville ha norsk hjelp til å håndtere flyktningekrisen, og Warszawas ordfører har bedt om hjelp fra European Union og United Nations vil ikke Norge bidra før de får en konkret forespørsel fra den polske regjeringen, selv om spørsmålet allerede har vært stilt på EU-møter på ministernivå sitter norske myndigheter og venter på en konkret henvendelse fra Polen om hva de trenger i stedet for å gå aktivt ut å si hva vi kan tilby.

Den 20. mai kommer den første offisielle transporten (eller overførselen som man sier) med ukrainske flyktninger til Norge fra Ukraina. De kommer med rutefly fra Moldova. Dette er omlag 2 måneder etter at vi kontaktet norske myndigheter med et forslag om å sette opp fly for å avhjelpe Polen, og ikke minst Warszawa på grunn av den enorme belastningen det var på Polens infrastruktur å motta opp mot 100 000 flyktninger daglig. I dag er 20 % av Warszawas innbyggere flyktninger fra Ukraina. Norge svarte med å tilby seg å ta i mot 2500 flyktninger fra Moldova, men man har i dag ikke tatt i mot en. Personlig har jeg altså tatt med meg flere flyktninger som risikerte å bli sittende fast i Europas fattigste land enn norske myndigheter da jeg tok med meg bestemoren til ei av de vi tidligere hadde hjulpet til Norge hjem etter å ha levert medisiner som skulle til Odessa ved grensen.

Den samme proppen i systemet så vi da det viste seg at det ikke var noen direkte kontakt mellom norske utlendingsmyndigheter og den Ukrainske Ambassaden da protokoll tilsier at det kun er Utenriksdepartementet som kan formidle kontakt mellom norske og utenlandske myndigheter på vegne av norske offentlige etater, og disse forespørslene hadde tydeligvis ikke vært prioritert, men da jeg ikke er statsansatt behøver jeg ikke å være redd for å miste jobben ved å bryte protokoll så jeg ringte direkte til ambassaden og skaffet norske statsansatte en invitasjon til å direkte ta kontakt med en ukrainsk frivillig der slik at protokollen fremdeles er intakt.

Nå, nesten 3 måneder etter at jeg satte meg i bilen, og kjørte til Ukraina skal altså norske myndigheter ta imot den første overførslene av krigsflyktinger fra Ukraina. Av de 2500 de lovet å ta imot fra Moldova har de klart å skaffe 38 personer som kommer med ruteflyet 20. mai. skriver Aftenposten.

38 av 2500 etter å ha jobbet med saken i 2 måneder. Polen alene har tatt imot 3 millioner, og Moldova, europas fattigste land, omlag 300 000. Verdens rikeste lands myndigheter venter enda på å ta imot de 38 første.

I løpet av siste uken har den grupperingen av frivillige jeg er en del av vært med å bringe 3 busslaster av omlag 40 personer i sikkerhet i Norge, totalt 120 personer til Norge. Normalt er det omlag 2 busser i uken finansiert av donasjoner. I tillegg kommer de som har klart å komme seg ut på egenhånd ved hjelp av det informasjonsarbeidet man driver i Ukraina og Polen blant annet ved hjelp av sosiale medier.

Alle som har satt seg på disse bussene har vært forhåndsregistrert hos norske myndigheter før de var i nærheten av grensen, de har vært registrert i Ukraina og Polen før de satte seg på bussene der både sjåfører og frivillige har vært registrert hos myndighetene i avreiselandet før avreise, og de frivillige har levert norsk politiattest etter at det endelig ble åpnet for det, i omlag 1/3del av tilfellene  har de hatt bolig og nettverk av frivillige og vertsfamilier som har ventet på dem i Norge, resten har vært nødt til å ta den tunge veien om mottaket på Råde.

Staten Norge har i samme periode klart å bosette omlag 131 av 15 000, og man er endelig klare til å ta imot 38 av de lovede 2500 flyktningene som har vært i Moldova i 2 måneder.

Man kan spørre seg om hvor risikoen for å bli utsatt for menneskehandel og utnytting er størst. I en flyktningeleir i Europas fattigste land i 2 måneder mens man venter på en flybillett fra norske myndigheter, eller i en buss med organiserte norske frivillige     som plukker deg opp og registrerer deg hos norske myndigheter etter at du er registrert hos transittleiren ved grensen.  Dagbladet har vært flinke til å dekke risikoen for menneskehandel, sextrafficking og utnytting, og Politiets Utlendingsenhet har vært flinke til å kontrollere norske grenser, men det er frivillige som har driftet informasjonsarbeidet direkte rettet mot ukrainske flyktninger mens de fremdeles er i Ukraina om både risikoen for menneskehandel, rutiner for å sikre seg mot menneskehandel og registrering av personalia, fluktrute og evnt reisemåte. Det er frivillige som har filgt dem hele veien til målet fra de måtte forlate hjemmene sine i Ukraina. Når Dagbladet skriver om farene ved å be om hjelp via datingapper og sosiale medier på norsk har vi allerede vært på de samme appene med råd og advarsler siden tidlig mars. På ukrainsk, i Ukraina ved hjelp av ukrainske frivillige. Det er vi som først fikk oversatt norske myndigheters innvilgelse av kollektiv beskyttelse til et språk de det gjelder faktisk forstår, og fikk spredd denne informasjonen i Ukraina. Når vedtaket ble gjort fantes informasjonen bare på Norsk og Engelsk, og i tillegg på et stivbent byråkratisk språk som ikke var tilgjengelig for ukrainere flest.

Vi som hadde snakket med dem som faktisk kom over grensen visste at det vanligste søkeordet de hadde brukt for å sjekke etter mulige steder å søke tilflukt var "Shelter for ukrainians", og også hvilke sosiale medier de hadde vært aktive på for å skaffe seg informasjon og hjelp, og valgte da å være tilstede på de samme appene, med de samme søkeordene, enten det var datingapper , telegram eller andre nettsider. Problemet er at menneskehandlerne er tilstede på de samme stedene, og også russiske troll.

Når myndighetene spør seg om hvorfor de har problemer med å få flyktninger fra Moldova til Norge har de rett at avstanden fra Svartehavet til Norge er langt. Jeg vet, jeg har kjørt den selv. Totalt ble det 6000 km på bilen i løpet av halvannen måned, i tillegg kommer det nok noen hundre mil med en leid varebil. Men det er ikke hele sannheten at avstanden hindrer Ukrainske flyktninger å komme til Norge. Klimaforskjellene mellom Odessa og Tromsø er store, og det er mye propaganda på nett om hvor kaldt Norge er, og hvor dårlig Norge behandler flyktninger. Mye av propagandaen bygger på en kjerne av sannhet, og baserer seg på historier fra den forrige flyktningekrisen, herunder oversettelser til ukrainsk og russisk av diverse overskrifter fra norske aviser og politikere.

Men elefanten i rommet er forholdene på mottaket i Råde, og historier fra ukrainere som var der i kaoset som rådet de første ukene. Jeg har selv snakket med ukrainere som kun ville til Norge dersom vi kunne garantere at de ikke måtte innom mottaket på Råde, men kunne bli registrert inn i Agder eller et annet politidistrikt og innkvartert privat uten å del i det lotteriet det er å gå igjennom den ordinære statlige prosessen.

Myndighetene har opprettet 85 akuttmottak hvorav 19 står tomme da halvparten av de som er kommet allerede er blitt absorbert i lokalsamfunn ved hjelp av frivillige og i noen tilfeller familie. UDI har antydet at de vil legge ned en del av disse akuttmottakene i løpet av sommeren, mens Polen ber om hjelp til å få kontroll på flyktningesituasjonen i Warszawa. Du må nesten være politiker eller byråkrat for å forstå logikken i den tankegangen.

En tur-retur billett med rutefly fra Warzsawa til Norge koster 800 kroner, og jeg er rimelig trygg på at det er enklere å få fylt de plassene ved hjelp av polske myndigheter enn det er å vente i ytterligere noen måneder på å fylle de resterende 2460 plassene man har lovet å ta ut av Moldova. Man bør gjøre det også, men flyktningekrisen i Polen er reell, og der er det ikke lenger mulig å "hjelpe dem der de er" . Infrastrukturen er tildels sprengt, og vi har 20 tomme akuttmottak stående klare i morgen med senger og ansatte som UDI uansett ikke får sagt opp før over sommeren.

Når en liten gruppe frivillige klarer å hente ut et hundretalls flyktninger i uken, bør staten klare mer enn 38 på 3 måneder. Unnskyldningen pm at de ikke vil reise så langt blir ihvertfall for tynn. Ihvertfall om det handler om å avhjelpe på flyktningekrisen.

Frivillige er ihvertfall godt for noe når politikere og byråkrater har beslutningsvegring, og i tillegg har valgt å gjøre det vanskeligst mulig for seg selv.

Jonas Gahr Støre, Sylvi Listhaug og resten av gjengen må gjerne bli med en tur til grensen så kan vi vise dem hvordan de kan "hjelpe dem der de er" i samme slengen. En busstur tur-retur tar en 4-5 dager, og vi vil ha med flere hjem enn dere har klart på 3 måneder.

Jeg satte kaffen og småkakene jeg fikk av "Babushka" i halsen da jeg fikk høre at de to som jeg hadde fått sendt med tog, bil og ferje til Norge for mer enn måned siden fremdeles ikke hadde blitt kontaktet av kommunen, Nav eller andre myndigheter siden de kun noen dager etter å ha kommet til landet var ferdig registrert hos Politiet, og hadde fått seg bolig. Uten gode naboer og frivillig innsats hadde de vansmektet her i verdens rikeste land, og hadde hatt det bedre i en leir i Polen eller Romania enn i Norge. Jeg skal komme tilbake til dette, men først må jeg si at den manglende kontakten ikke kommer av at kommunen ikke hadde kontaktinfo til dem, eller ikke var klar over at de var her. Jeg hadde personlig informert kommunen om at de var på vei, og snakket med både NAV, politikere og kommunalsjef om at de var i anmarsj allerede før de nærmet seg grensen til Kongeriket Norge. At det offentlige ikke har oversikten over de 15000 ukrainerne som allerede befinner seg i Norge finner jeg ikke overraskende når jeg ser hvordan de mistet oversikten over to kvinner de fikk levert på døra med instruksjoner. I ettertid burde de stilt seg opp foran Rådhuset med et "Jeg reiser alene skilt rundt halsen". Arne Ingmar Eggen og Agderposten har allerede fremmet en slik sak i sine artikler, men det kunne sikkert vært 30 om man legger de estimatene man har til grunn. For to uker siden hadde norske myndigheter klart å bosette 131 ukrainske flyktninger av de 15000 man regnet med hadde ankommet Norge, og de lå  etter sikre kilder, som av en eller annen grunn ikke ønsket å fremstå med navn, 10000 ukrainske pass på et kontor på Tøyen som ventet på dokumentsjekk  Noe som igjen medførte at ukrainere som ønsket å forlate Norge på grunn av forholdene på flyktningemottaket på Råde ikke kunne reise tilbake til Ukraina, eller til et annet land, men var tvunget til å bli værende på mottaket på Råde. Norske myndigheter kaller det vel at de er internert der man på folkemunne ville kalt det "fengslet" når man blir fratatt sin bevegelsesfrihet. Norske myndigheter sier at reisenekten er for å hindre såkalt "asylshopping", altså at man blir registrert og søker beskyttelse i et land, men reiser videre til et annet land der man antar forholdene er bedre og livet blir enklere. Argumentasjonen kjenner vi igjen fra forrige gang vi hadde en flyktningekrise i Norge, men den gangen sendte man dem gjerne hjem igjen enten de ville eller ikke, mens man i dag tviholder på reisedokumentene deres selv om de vil hjem og bidra i den situasjonen Ukraina er i. Vel og merke har man lempet på reiserestriksjonene nå, og bosettingsrestansen er på vei ned, og norske myndigheter kan fortsatt snakke om illusjonen av kontroll uten å miste masken helt.

Jeg deltok i et møte om frivillige foreningers mulige bidrag til å håndtere situasjonen i mars, og var ganske optimistisk selv etter at Jonas Gahr Støre og justisministeren hadde vært ute og sagt at det ikke var behov for norske frivillige i Polen og Ukraina etter at jeg allerede hadde vært i Ukraina og Polen i to uker etter oppfordring fra Ukrainske myndigheter. Referatet fra dette møtet kom over en måned senere deisende ned i e-postboksen min, og muligheten til en koordinert felles innsats fra frivilligheten var gått for lenge siden.

Polske aviser flommet også den gangen over av artikler om hvordan polske fylker ba om frivillige til å håndtere situasjonen. I Polen er det fylkene som er ansvarlige for flyktningene som kommer til dem, ikke staten som Støre ser ut til å tro. Det betyr også at selv om man i norske medier fikk mange rapporter om kaoset som hersket i Krakow var ikke ting like ille i Przemysl og Warzsawa som man kunne få inntrykk av når man leste om Krakow. Situasjonen i Warzsawa har derimot forverret seg på grunn av det enorme antallet flyktninger som befinner seg der, og i Przemysl har myndighetene overlatt ansvaret for driften av mottaket i Tesco til de frivillige igjen rett og slett fordi mottaket er godt og effektivt drevet, og det er de frivillige som har laget systemene for å registrere og følge flyktninger fra grensa til bestemmelsesstedet for å hindre menneskehandel og utnyttelse av sårbare kvinner og barn.

Selv etter at NRK skrev om at Polen gjerne ville ha norsk hjelp til å håndtere flyktningekrisen, og Warszawas ordfører har bedt om hjelp fra European Union og United Nations vil ikke Norge bidra før de får en konkret forespørsel fra den polske regjeringen, selv om spørsmålet allerede har vært stilt på EU-møter på ministernivå sitter norske myndigheter og venter på en konkret henvendelse fra Polen om hva de trenger i stedet for å gå aktivt ut å si hva vi kan tilby.

Den 20. mai kommer den første offisielle transporten (eller overførselen som man sier) med ukrainske flyktninger til Norge fra Ukraina. De kommer med rutefly fra Moldova. Dette er omlag 2 måneder etter at vi kontaktet norske myndigheter med et forslag om å sette opp fly for å avhjelpe Polen, og ikke minst Warszawa på grunn av den enorme belastningen det var på Polens infrastruktur å motta opp mot 100 000 flyktninger daglig. I dag er 20 % av Warszawas innbyggere flyktninger fra Ukraina. Norge svarte med å tilby seg å ta i mot 2500 flyktninger fra Moldova, men man har i dag ikke tatt i mot en. Personlig har jeg altså tatt med meg flere flyktninger som risikerte å bli sittende fast i Europas fattigste land enn norske myndigheter da jeg tok med meg bestemoren til ei av de vi tidligere hadde hjulpet til Norge hjem etter å ha levert medisiner som skulle til Odessa ved grensen.

Den samme proppen i systemet så vi da det viste seg at det ikke var noen direkte kontakt mellom norske utlendingsmyndigheter og den Ukrainske Ambassaden da protokoll tilsier at det kun er Utenriksdepartementet som kan formidle kontakt mellom norske og utenlandske myndigheter på vegne av norske offentlige etater, og disse forespørslene hadde tydeligvis ikke vært prioritert, men da jeg ikke er statsansatt behøver jeg ikke å være redd for å miste jobben ved å bryte protokoll så jeg ringte direkte til ambassaden og skaffet norske statsansatte en invitasjon til å direkte ta kontakt med en ukrainsk frivillig der slik at protokollen fremdeles er intakt.

Nå, nesten 3 måneder etter at jeg satte meg i bilen, og kjørte til Ukraina skal altså norske myndigheter ta imot den første overførslene av krigsflyktinger fra Ukraina. Av de 2500 de lovet å ta imot fra Moldova har de klart å skaffe 38 personer som kommer med ruteflyet 20. mai. skriver Aftenposten.

38 av 2500 etter å ha jobbet med saken i 2 måneder. Polen alene har tatt imot 3 millioner, og Moldova, europas fattigste land, omlag 300 000. Verdens rikeste lands myndigheter venter enda på å ta imot de 38 første.

I løpet av siste uken har den grupperingen av frivillige jeg er en del av vært med å bringe 3 busslaster av omlag 40 personer i sikkerhet i Norge, totalt 120 personer til Norge. Normalt er det omlag 2 busser i uken finansiert av donasjoner. I tillegg kommer de som har klart å komme seg ut på egenhånd ved hjelp av det informasjonsarbeidet man driver i Ukraina og Polen blant annet ved hjelp av sosiale medier.

Da jeg kom hjem etter nærmere to måneder i #Ukraina og Polen var jeg sikker på at de ukrainerne vi hadde sendt nordover til verdens beste land, og verdens beste sted å bo, Sørlandet, var godt tatt i mot av sine vertskommuner, og nærmest fullt integrert og omtrent i jobb etter å ha hørt Statsministeren tale om hvor god kontroll man i Norge hadde i forbindelse med erfaringene man hadde gjort seg etter flyktningekrisen vi hadde for noen år siden. Norske frivillige hadde man ihvertfall ikke bruk for, hverken i Ukraina, Polen eller Norge.

Jeg satte kaffen og småkakene jeg fikk av "Babushka" i halsen da jeg fikk høre at de to som jeg hadde fått sendt med tog, bil og ferje til Norge for mer enn måned siden fremdeles ikke hadde blitt kontaktet av kommunen, Nav eller andre myndigheter siden de kun noen dager etter å ha kommet til landet var ferdig registrert hos Politiet, og hadde fått seg bolig. Uten gode naboer og frivillig innsats hadde de vansmektet her i verdens rikeste land, og hadde hatt det bedre i en leir i Polen eller Romania enn i Norge. Jeg skal komme tilbake til dette, men først må jeg si at den manglende kontakten ikke kommer av at kommunen ikke hadde kontaktinfo til dem, eller ikke var klar over at de var her. Jeg hadde personlig informert kommunen om at de var på vei, og snakket med både NAV, politikere og kommunalsjef om at de var i anmarsj allerede før de nærmet seg grensen til Kongeriket Norge. At det offentlige ikke har oversikten over de 15000 ukrainerne som allerede befinner seg i Norge finner jeg ikke overraskende når jeg ser hvordan de mistet oversikten over to kvinner de fikk levert på døra med instruksjoner. I ettertid burde de stilt seg opp foran Rådhuset med et "Jeg reiser alene skilt rundt halsen". Arne Ingmar Eggen og Agderposten har allerede fremmet en slik sak i sine artikler, men det kunne sikkert vært 30 om man legger de estimatene man har til grunn. For to uker siden hadde norske myndigheter klart å bosette 131 ukrainske flyktninger av de 15000 man regnet med hadde ankommet Norge, og de lå  etter sikre kilder, som av en eller annen grunn ikke ønsket å fremstå med navn, 10000 ukrainske pass på et kontor på Tøyen som ventet på dokumentsjekk  Noe som igjen medførte at ukrainere som ønsket å forlate Norge på grunn av forholdene på flyktningemottaket på Råde ikke kunne reise tilbake til Ukraina, eller til et annet land, men var tvunget til å bli værende på mottaket på Råde. Norske myndigheter kaller det vel at de er internert der man på folkemunne ville kalt det "fengslet" når man blir fratatt sin bevegelsesfrihet. Norske myndigheter sier at reisenekten er for å hindre såkalt "asylshopping", altså at man blir registrert og søker beskyttelse i et land, men reiser videre til et annet land der man antar forholdene er bedre og livet blir enklere. Argumentasjonen kjenner vi igjen fra forrige gang vi hadde en flyktningekrise i Norge, men den gangen sendte man dem gjerne hjem igjen enten de ville eller ikke, mens man i dag tviholder på reisedokumentene deres selv om de vil hjem og bidra i den situasjonen Ukraina er i. Vel og merke har man lempet på reiserestriksjonene nå, og bosettingsrestansen er på vei ned, og norske myndigheter kan fortsatt snakke om illusjonen av kontroll uten å miste masken helt.

Jeg deltok i et møte om frivillige foreningers mulige bidrag til å håndtere situasjonen i mars, og var ganske optimistisk selv etter at Jonas Gahr Støre og justisministeren hadde vært ute og sagt at det ikke var behov for norske frivillige i Polen og Ukraina etter at jeg allerede hadde vært i Ukraina og Polen i to uker etter oppfordring fra Ukrainske myndigheter. Referatet fra dette møtet kom over en måned senere deisende ned i e-postboksen min, og muligheten til en koordinert felles innsats fra frivilligheten var gått for lenge siden.

Polske aviser flommet også den gangen over av artikler om hvordan polske fylker ba om frivillige til å håndtere situasjonen. I Polen er det fylkene som er ansvarlige for flyktningene som kommer til dem, ikke staten som Støre ser ut til å tro. Det betyr også at selv om man i norske medier fikk mange rapporter om kaoset som hersket i Krakow var ikke ting like ille i Przemysl og Warzsawa som man kunne få inntrykk av når man leste om Krakow. Situasjonen i Warzsawa har derimot forverret seg på grunn av det enorme antallet flyktninger som befinner seg der, og i Przemysl har myndighetene overlatt ansvaret for driften av mottaket i Tesco til de frivillige igjen rett og slett fordi mottaket er godt og effektivt drevet, og det er de frivillige som har laget systemene for å registrere og følge flyktninger fra grensa til bestemmelsesstedet for å hindre menneskehandel og utnyttelse av sårbare kvinner og barn.

Selv etter at NRK skrev om at Polen gjerne ville ha norsk hjelp til å håndtere flyktningekrisen, og Warszawas ordfører har bedt om hjelp fra European Union og United Nations vil ikke Norge bidra før de får en konkret forespørsel fra den polske regjeringen, selv om spørsmålet allerede har vært stilt på EU-møter på ministernivå sitter norske myndigheter og venter på en konkret henvendelse fra Polen om hva de trenger i stedet for å gå aktivt ut å si hva vi kan tilby.

Den 20. mai kommer den første offisielle transporten (eller overførselen som man sier) med ukrainske flyktninger til Norge fra Ukraina. De kommer med rutefly fra Moldova. Dette er omlag 2 måneder etter at vi kontaktet norske myndigheter med et forslag om å sette opp fly for å avhjelpe Polen, og ikke minst Warszawa på grunn av den enorme belastningen det var på Polens infrastruktur å motta opp mot 100 000 flyktninger daglig. I dag er 20 % av Warszawas innbyggere flyktninger fra Ukraina. Norge svarte med å tilby seg å ta i mot 2500 flyktninger fra Moldova, men man har i dag ikke tatt i mot en. Personlig har jeg altså tatt med meg flere flyktninger som risikerte å bli sittende fast i Europas fattigste land enn norske myndigheter da jeg tok med meg bestemoren til ei av de vi tidligere hadde hjulpet til Norge hjem etter å ha levert medisiner som skulle til Odessa ved grensen.

Den samme proppen i systemet så vi da det viste seg at det ikke var noen direkte kontakt mellom norske utlendingsmyndigheter og den Ukrainske Ambassaden da protokoll tilsier at det kun er Utenriksdepartementet som kan formidle kontakt mellom norske og utenlandske myndigheter på vegne av norske offentlige etater, og disse forespørslene hadde tydeligvis ikke vært prioritert, men da jeg ikke er statsansatt behøver jeg ikke å være redd for å miste jobben ved å bryte protokoll så jeg ringte direkte til ambassaden og skaffet norske statsansatte en invitasjon til å direkte ta kontakt med en ukrainsk frivillig der slik at protokollen fremdeles er intakt.

Nå, nesten 3 måneder etter at jeg satte meg i bilen, og kjørte til Ukraina skal altså norske myndigheter ta imot den første overførslene av krigsflyktinger fra Ukraina. Av de 2500 de lovet å ta imot fra Moldova har de klart å skaffe 38 personer som kommer med ruteflyet 20. mai. skriver Aftenposten.

38 av 2500 etter å ha jobbet med saken i 2 måneder. Polen alene har tatt imot 3 millioner, og Moldova, europas fattigste land, omlag 300 000. Verdens rikeste lands myndigheter venter enda på å ta imot de 38 første.

I løpet av siste uken har den grupperingen av frivillige jeg er en del av vært med å bringe 3 busslaster av omlag 40 personer i sikkerhet i Norge, totalt 120 personer til Norge. Normalt er det omlag 2 busser i uken finansiert av donasjoner. I tillegg kommer de som har klart å komme seg ut på egenhånd ved hjelp av det informasjonsarbeidet man driver i Ukraina og Polen blant annet ved hjelp av sosiale medier.

Alle som har satt seg på disse bussene har vært forhåndsregistrert hos norske myndigheter før de var i nærheten av grensen, de har vært registrert i Ukraina og Polen før de satte seg på bussene der både sjåfører og frivillige har vært registrert hos myndighetene i avreiselandet før avreise, og de frivillige har levert norsk politiattest etter at det endelig ble åpnet for det, i omlag 1/3del av tilfellene  har de hatt bolig og nettverk av frivillige og vertsfamilier som har ventet på dem i Norge, resten har vært nødt til å ta den tunge veien om mottaket på Råde.

Staten Norge har i samme periode klart å bosette omlag 131 av 15 000, og man er endelig klare til å ta imot 38 av de lovede 2500 flyktningene som har vært i Moldova i 2 måneder.

Man kan spørre seg om hvor risikoen for å bli utsatt for menneskehandel og utnytting er størst. I en flyktningeleir i Europas fattigste land i 2 måneder mens man venter på en flybillett fra norske myndigheter, eller i en buss med organiserte norske frivillige     som plukker deg opp og registrerer deg hos norske myndigheter etter at du er registrert hos transittleiren ved grensen.  Dagbladet har vært flinke til å dekke risikoen for menneskehandel, sextrafficking og utnytting, og Politiets Utlendingsenhet har vært flinke til å kontrollere norske grenser, men det er frivillige som har driftet informasjonsarbeidet direkte rettet mot ukrainske flyktninger mens de fremdeles er i Ukraina om både risikoen for menneskehandel, rutiner for å sikre seg mot menneskehandel og registrering av personalia, fluktrute og evnt reisemåte. Det er frivillige som har filgt dem hele veien til målet fra de måtte forlate hjemmene sine i Ukraina. Når Dagbladet skriver om farene ved å be om hjelp via datingapper og sosiale medier på norsk har vi allerede vært på de samme appene med råd og advarsler siden tidlig mars. På ukrainsk, i Ukraina ved hjelp av ukrainske frivillige. Det er vi som først fikk oversatt norske myndigheters innvilgelse av kollektiv beskyttelse til et språk de det gjelder faktisk forstår, og fikk spredd denne informasjonen i Ukraina. Når vedtaket ble gjort fantes informasjonen bare på Norsk og Engelsk, og i tillegg på et stivbent byråkratisk språk som ikke var tilgjengelig for ukrainere flest.

Vi som hadde snakket med dem som faktisk kom over grensen visste at det vanligste søkeordet de hadde brukt for å sjekke etter mulige steder å søke tilflukt var "Shelter for ukrainians", og også hvilke sosiale medier de hadde vært aktive på for å skaffe seg informasjon og hjelp, og valgte da å være tilstede på de samme appene, med de samme søkeordene, enten det var datingapper , telegram eller andre nettsider. Problemet er at menneskehandlerne er tilstede på de samme stedene, og også russiske troll.

Når myndighetene spør seg om hvorfor de har problemer med å få flyktninger fra Moldova til Norge har de rett at avstanden fra Svartehavet til Norge er langt. Jeg vet, jeg har kjørt den selv. Totalt ble det 6000 km på bilen i løpet av halvannen måned, i tillegg kommer det nok noen hundre mil med en leid varebil. Men det er ikke hele sannheten at avstanden hindrer Ukrainske flyktninger å komme til Norge. Klimaforskjellene mellom Odessa og Tromsø er store, og det er mye propaganda på nett om hvor kaldt Norge er, og hvor dårlig Norge behandler flyktninger. Mye av propagandaen bygger på en kjerne av sannhet, og baserer seg på historier fra den forrige flyktningekrisen, herunder oversettelser til ukrainsk og russisk av diverse overskrifter fra norske aviser og politikere.

Men elefanten i rommet er forholdene på mottaket i Råde, og historier fra ukrainere som var der i kaoset som rådet de første ukene. Jeg har selv snakket med ukrainere som kun ville til Norge dersom vi kunne garantere at de ikke måtte innom mottaket på Råde, men kunne bli registrert inn i Agder eller et annet politidistrikt og innkvartert privat uten å del i det lotteriet det er å gå igjennom den ordinære statlige prosessen.

Myndighetene har opprettet 85 akuttmottak hvorav 19 står tomme da halvparten av de som er kommet allerede er blitt absorbert i lokalsamfunn ved hjelp av frivillige og i noen tilfeller familie. UDI har antydet at de vil legge ned en del av disse akuttmottakene i løpet av sommeren, mens Polen ber om hjelp til å få kontroll på flyktningesituasjonen i Warszawa. Du må nesten være politiker eller byråkrat for å forstå logikken i den tankegangen.

En tur-retur billett med rutefly fra Warzsawa til Norge koster 800 kroner, og jeg er rimelig trygg på at det er enklere å få fylt de plassene ved hjelp av polske myndigheter enn det er å vente i ytterligere noen måneder på å fylle de resterende 2460 plassene man har lovet å ta ut av Moldova. Man bør gjøre det også, men flyktningekrisen i Polen er reell, og der er det ikke lenger mulig å "hjelpe dem der de er" . Infrastrukturen er tildels sprengt, og vi har 20 tomme akuttmottak stående klare i morgen med senger og ansatte som UDI uansett ikke får sagt opp før over sommeren.

Når en liten gruppe frivillige klarer å hente ut et hundretalls flyktninger i uken, bør staten klare mer enn 38 på 3 måneder. Unnskyldningen pm at de ikke vil reise så langt blir ihvertfall for tynn. Ihvertfall om det handler om å avhjelpe på flyktningekrisen.

Frivillige er ihvertfall godt for noe når politikere og byråkrater har beslutningsvegring, og i tillegg har valgt å gjøre det vanskeligst mulig for seg selv.

Jonas Gahr Støre, Sylvi Listhaug og resten av gjengen må gjerne bli med en tur til grensen så kan vi vise dem hvordan de kan "hjelpe dem der de er" i samme slengen. En busstur tur-retur tar en 4-5 dager, og vi vil ha med flere hjem enn dere har klart på 3 måneder.

Alle som har satt seg på disse bussene har vært forhåndsregistrert hos norske myndigheter før de var i nærheten av grensen, de har vært registrert i Ukraina og Polen før de satte seg på bussene der både sjåfører og frivillige har vært registrert hos myndighetene i avreiselandet før avreise, og de frivillige har levert norsk politiattest etter at det endelig ble åpnet for det, i omlag 1/3del av tilfellene  har de hatt bolig og nettverk av frivillige og vertsfamilier som har ventet på dem i Norge, resten har vært nødt til å ta den tunge veien om mottaket på Råde.

Staten Norge har i samme periode klart å bosette omlag 131 av 15 000, og man er endelig klare til å ta imot 38 av de lovede 2500 flyktningene som har vært i Moldova i 2 måneder.

Man kan spørre seg om hvor risikoen for å bli utsatt for menneskehandel og utnytting er størst. I en flyktningeleir i Europas fattigste land i 2 måneder mens man venter på en flybillett fra norske myndigheter, eller i en buss med organiserte norske frivillige     som plukker deg opp og registrerer deg hos norske myndigheter etter at du er registrert hos transittleiren ved grensen.  Dagbladet har vært flinke til å dekke risikoen for menneskehandel, sextrafficking og utnytting, og Politiets Utlendingsenhet har vært flinke til å kontrollere norske grenser, men det er frivillige som har driftet informasjonsarbeidet direkte rettet mot ukrainske flyktninger mens de fremdeles er i Ukraina om både risikoen for menneskehandel, rutiner for å sikre seg mot menneskehandel og registrering av personalia, fluktrute og evnt reisemåte. Det er frivillige som har filgt dem hele veien til målet fra de måtte forlate hjemmene sine i Ukraina. Når Dagbladet skriver om farene ved å be om hjelp via datingapper og sosiale medier på norsk har vi allerede vært på de samme appene med råd og advarsler siden tidlig mars. På ukrainsk, i Ukraina ved hjelp av ukrainske frivillige. Det er vi som først fikk oversatt norske myndigheters innvilgelse av kollektiv beskyttelse til et språk de det gjelder faktisk forstår, og fikk spredd denne informasjonen i Ukraina. Når vedtaket ble gjort fantes informasjonen bare på Norsk og Engelsk, og i tillegg på et stivbent byråkratisk språk som ikke var tilgjengelig for ukrainere flest.

Vi som hadde snakket med dem som faktisk kom over grensen visste at det vanligste søkeordet de hadde brukt for å sjekke etter mulige steder å søke tilflukt var "Shelter for ukrainians", og også hvilke sosiale medier de hadde vært aktive på for å skaffe seg informasjon og hjelp, og valgte da å være tilstede på de samme appene, med de samme søkeordene, enten det var datingapper , telegram eller andre nettsider. Problemet er at menneskehandlerne er tilstede på de samme stedene, og også russiske troll.

Når myndighetene spør seg om hvorfor de har problemer med å få flyktninger fra Moldova til Norge har de rett at avstanden fra Svartehavet til Norge er langt. Jeg vet, jeg har kjørt den selv. Totalt ble det 6000 km på bilen i løpet av halvannen måned, i tillegg kommer det nok noen hundre mil med en leid varebil. Men det er ikke hele sannheten at avstanden hindrer Ukrainske flyktninger å komme til Norge. Klimaforskjellene mellom Odessa og Tromsø er store, og det er mye propaganda på nett om hvor kaldt Norge er, og hvor dårlig Norge behandler flyktninger. Mye av propagandaen bygger på en kjerne av sannhet, og baserer seg på historier fra den forrige flyktningekrisen, herunder oversettelser til ukrainsk og russisk av diverse overskrifter fra norske aviser og politikere.

Men elefanten i rommet er forholdene på mottaket i Råde, og historier fra ukrainere som var der i kaoset som rådet de første ukene. Jeg har selv snakket med ukrainere som kun ville til Norge dersom vi kunne garantere at de ikke måtte innom mottaket på Råde, men kunne bli registrert inn i Agder eller et annet politidistrikt og innkvartert privat uten å del i det lotteriet det er å gå igjennom den ordinære statlige prosessen.

Myndighetene har opprettet 85 akuttmottak hvorav 19 står tomme da halvparten av de som er kommet allerede er blitt absorbert i lokalsamfunn ved hjelp av frivillige og i noen tilfeller familie. UDI har antydet at de vil legge ned en del av disse akuttmottakene i løpet av sommeren, mens Polen ber om hjelp til å få kontroll på flyktningesituasjonen i Warszawa. Du må nesten være politiker eller byråkrat for å forstå logikken i den tankegangen.

En tur-retur billett med rutefly fra Warzsawa til Norge koster 800 kroner, og jeg er rimelig trygg på at det er enklere å få fylt de plassene ved hjelp av polske myndigheter enn det er å vente i ytterligere noen måneder på å fylle de resterende 2460 plassene man har lovet å ta ut av Moldova. Man bør gjøre det også, men flyktningekrisen i Polen er reell, og der er det ikke lenger mulig å "hjelpe dem der de er" . Infrastrukturen er tildels sprengt, og vi har 20 tomme akuttmottak stående klare i morgen med senger og ansatte som UDI uansett ikke får sagt opp før over sommeren.

Når en liten gruppe frivillige klarer å hente ut et hundretalls flyktninger i uken, bør staten klare mer enn 38 på 3 måneder. Unnskyldningen pm at de ikke vil reise så langt blir ihvertfall for tynn. Ihvertfall om det handler om å avhjelpe på flyktningekrisen.

Frivillige er ihvertfall godt for noe når politikere og byråkrater har beslutningsvegring, og i tillegg har valgt å gjøre det vanskeligst mulig for seg selv.

Jonas Gahr Støre, Sylvi Listhaug og resten av gjengen må gjerne bli med en tur til grensen så kan vi vise dem hvordan de kan "hjelpe dem der de er" i samme slengen. En busstur tur-retur tar en 4-5 dager, og vi vil ha med flere hjem enn dere har klart på 3 måneder.