Hjelpetilbudene for pårørende av rusmisbrukere er mangelfull og ikke-eksisterende. Dessuten er dette en stigmatisert gruppe som opplever store utfordringer fordi de ikke kan snakke åpent om egen situasjon fordi det medfører å sette andre familiemedlemmer i et dårlig lys. Å leve i frykt for at dine nærmeste skal ta en overdose og hvilke konsekvenser det har for familien kan gjøre stor skade på et barns liv, og dette ønsker jeg å belyse og være med på å endre!

Ved opplevd fare, skjer det spesielle reaksjoner i hjernen og kroppen. Hjernens alarmsystem blir aktivert, og de områdene av hjernen som styrer logikk hemmes. De delene av hjernen som tar seg av overlevelse, tar over våre reaksjoner. Når denne responsen ikke får pause, og vi lever i konstant frykt, blir hele individet svekket og vi opplever sjeldent å befinne oss innenfor det man kaller "toleransevinduet". Svært ofte befinner vi oss i underaktivering (utkobling, frys og kollaps) eller overaktivering (mobilisering, kamp og flukt). Dessuten kan stresshormonene brenne av andre hormoner vi trenger for å reguleres, og kulminere i utbrenthet. Jeg har opplevd dette, jeg ble utbrent, fikk ME og opplevde å miste fullstendig kontakten med kroppen min, for ikke å snakke om behovene mine og min følelse av selv.  Når det er aller værst å være pårørende, er rundt høytider, når man får høre på radioen at det er et dårlig parti heroin i omløp, eller når man ikke får tak i sine kjære, og man må reise inn til Oslo og lete på måfå. Konstant beredsskap kan man bare utsettes for i kort tid før det utvikler seg til følgesykdommer og får konsekvenser for blant mye annet hukommelse, følelsesliv og relasjoner. Selvfølgelig tar jeg med i regnestykket at det finnes faktorer som øker indivdets muligheter for å komme "godt" ut av dette, men forskning og egen erfaring sier at det er vanskelig. Jan Egeland sa en gang om sin tid som generalsekretær i Røde Kors at det værste han så var mødre og familier som hadde fått sendt sine kjære ut i krig, og som satt å ventet på å høre om de overlevde. Ikke noe tidsperspektiv, bare den konstante trusselen om fare, skade eller død.

Vi opplever en tid hvor den globale økonomien viser strukturelle svakheter, og vårt eget velferdssystem står i fare. Alikevel ser jeg ikke noe tegn til at  alarmklokker går? De som tar støyten for et langt ifra fungerende helsevesen, er de svake, og helsearbeiderne. Men hva med å BRUKE OSS, som resssurser, istedenfor å tenke på oss som ressurssvake? Det står en hel hær med erfaringskonsulenter klare til å bruke dyrkjøpt erfaring til noe konstruktivt og føler oss maktesløse. Vi som gruppe kan utgjøre en stor avlastning for de allerede overlessede omsorgsarbeiderne. Rett søkelyset mot helhetlig traumebehandling, ta OSS på alvor før problemet er så langtkomment at liv går til grunne og vi blir problemer for samfunnet. Se på oss som ressurser, som ved riktig hjelp kan danne en NY og VESENTLIG del av helsevesenet, som erfaringskonsulenter. Det er IKKE NOE mennesker som meg heller vil bruke tid og erfaring  på, om vi ikke var  for opptatt med å kjempe i hverdagen. Kjempe for å få den hjelpen vi har rett til, kjempe mot stigmaet å ikke ha arbeid, kjempe mot helseproblemene som oppstod i kjølevannet av traumene, kjempe for rusmisbrukeren og familiene våre. Jeg har bedt NAV om kurs og utdanning som erfaringskonsulent i et tiår, det samme med stresshåndtering. Men NAV har aldri tilbudt meg noe annet enn en sum penger inn på konto, en liten sum som jeg har måttet kjempe for å få, men jeg er takknemlig. For det kunne vært værre. MEN DET KUNNE OGSÅ HA VÆRT SÅ MYE BEDRE! Desverre finnes det ikke gode og helhetlige tilbud for mennesker som er utsatt for langvarige traumer i det offentlige. Og prisene i det private er mildt sagt elitistiske og urettferdige med tanke på hvor det rammer hardest.

Til bursdagen min har jeg har en bønn om at dere alle tilbyr dere å være en venn, en samtalepartner eller en ressurs for noen dere mistenker at kunne trenge det. Ofte kan hjelp til praktiske ting være sårt tiltrengt. Og at dere starter samtalen og kanskje følger engasjementet vedrørende hvordan helsevesenet vårt fungerer og ikke fungerer. For vi har ikke råd til å miste noen. Og til slutt, ønsker jeg meg hjelp til å betale for privat traumeterapi òg utdanning, desverre er det slik at dette er kostbart når det offentlige ikke tilbyr god nok hjelp. Det er utrolig vanskelig å sette en pris, og i alle fall en høy en, men det er desverre sånn at private timer kan koste opptil 1000,-. Hjelp meg så jeg kan bli det mennesket som ser et barn/ en ungdom, slik at de ikke går halve livet sitt å tror at de ikke fortjener å få hjelp. Drømmen min er å bidra til å endre dette på et strukturelt plan. 

(Oppdatering, pengene vil gå til IoPT-Utdanning, og spleisen vil dekke 1/3)

https://www.iopt.no/  <-- Les mer her!

Del gjerne, og tusen takk for at du lyttet, takk fra hjertet!