Nord er en ung amerikansk akita. Da vi fant ham var han *EKSTREMT* traumatisert etter å ha vært seks måneder alene og innestengt i sin egen hage...mens Russland gjorde sitt beste for å gruslegge byen på andre siden av gjerdet.

Han var mutters alene med artilleriangrep dag og natt. I den perioden ble over 50% av bygningsmassen i byen,sladet eller ødelagt. Vovchans'k hadde et innbyggertall på størrelse med Hønefoss før krigen.

Eneste grunnen til at han var i live var ren flaks og at noen kastet mat over gjerdet til ham hver tredje dag. Han var så aggressiv av stress at vedkommende ikke turte gå inn til ham.

Det var hans eneste kontakt med omverdenen.

Så fant vi ham.

En familie ville raskt adoptere ham, men han var rett og slett livsfarlig. Vi måtte jobbe mer med ham først. Han var en av de mest krevende hundene "å snu" tilbake til normalen. PTSD er ikke noe bare mennesker kan få.

I dag fikk vi noen videosnutter fra hans nye familie. Du får en smakebit litt ut i videoen.

Nord er en av over 500 hunder som har fått livet sitt tilbake. Faktisk bedre enn noen gang. Han hadde aldri engang gått en tur noensinne. Men nå...Du hører på stemmeleiet at hans nye matmor er full av kjærlighet, trenger ikke forstå ett eneste ord av hva som sies.

Takk fra både oss og Nord for deres støtte <3

Dette ble mer action enn vi håpet på. Og følelser. Tårene trillet tre ganger for kvinnen på bildet, rørende å se slik takknemlighet. [𝗘𝗗𝗜𝗧: flere bilder i kommentarfeltet]

En røff dag - Russerne forsøkte bokstavelig talt å drepe oss, altså de skjøt målrettet mot oss spesifikt. Det er jo ofte det smeller fra innkommende granater, men det er stort sett "bare" terror mot sivilbefolkningen og en tilfeldighet at det smeller mens vi er der.

(𝘗𝘚! 𝘈𝘷 𝘴𝘪𝘬𝘬𝘦𝘳𝘩𝘦𝘵𝘴𝘩𝘦𝘯𝘴𝘺𝘯 𝘮𝘢̊ 𝘷𝘪 𝘧𝘫𝘦𝘳𝘯𝘦 𝘣𝘢𝘬𝘨𝘳𝘶𝘯𝘯𝘦𝘯 𝘱𝘢̊ 𝘮𝘢𝘯𝘨𝘦 𝘢𝘷 𝘣𝘪𝘭𝘥𝘦𝘯𝘦. 𝘋𝘦𝘵 𝘦𝘳 𝘭𝘪𝘵𝘵 𝘬𝘫𝘦𝘥𝘦𝘭𝘪𝘨 𝘮𝘦𝘥 𝘷𝘢𝘯𝘭𝘪𝘨 𝘴𝘭𝘢𝘥𝘥𝘪𝘯𝘨 𝘴𝘢̊ 𝘷𝘪 𝘴𝘢𝘵𝘵𝘦 𝘪𝘯𝘯 𝘯𝘰𝘦𝘯 𝘣𝘪𝘭𝘥𝘦𝘳 𝘧𝘳𝘢 𝘕𝘰𝘳𝘨𝘦 𝘪 𝘴𝘵𝘦𝘥𝘦𝘵 - 𝘦𝘯𝘫𝘰𝘺!)

Men ikke denne gangen. Denne gangen forsøkte de drepe akkurat oss. Vi skulle til Avdiivka, der vi hentet Yarik for ikke lenge siden. Byen er omringet av russerne på 3 av 4 sider. Det finnes kun én vei inn, og den kan man se med det blotte øye fra russisk side av frontlinjen, tidvis under 3 km unna.

500 kilo hundemat og 60 kilo kattemat skulle inn. Ut skulle en flott ung hannschæfer - hvis vi fant ham.

Med i bilen var også Adam, hvis yrkestittel er "Combat Photographer" (du finner ham som @theaussieoverseas på IG).

Den yrkestittelen ble plutselig svært så reell denne dagen med oss. Vi håpet at han bare skulle være "photographer" denne gangen.

Men så er han også med oss fordi vi fokuserer på å hjelpe der det trengs mest. Og der blir det fort mer "combat" enn ønskelig.

Antakelig ledet og korrigert via drone, begynte det å smelle rundt oss mens vi er på vei mot Avdiivka.

Artillerigranater landet på hver side av veien. Det visste vi fra før at kunne skje, men ikke så tidlig. Det er anbefalt å kjøre fort, dersom man foretrekker å være i live.

Det var liten tvil om at den veien var godt innsiktet. Nærmeste granat traff under 100 meter unna. Røyk og smell kontinuerlig og de fulgte etter oss der vi kjørte, allerede i høy hastighet.

Hadde samme granat truffet på asfalten foran oss, hadde det kunne være at denne posten hadde vært en minnepost.

Heldigvis hadde det regnet mye og det er bløt jord overalt rundt veien, som "spiser" en god del da granatene gjerne synker litt inn før de detonerer.

En ulempe med regnet er at det gjør at veigrepet blir dårligere. Mesteparten er heller ikke asfalt, men sand og jord. Dvs. fort gjørme. Og den gjørmen blir gjerne med ut på asfalten, som blir mye glattere enn man skulle tro.

Granatregn er ikke den eneste faren, for i følge GPSen var vi oppe i 152,8 km/t for å unngå granatene. Dette på glatt og ugjevnt underlag med store og dype hull som kan sende deg flyvende på taket ved et feiltrinn - eller knekke hjulopphenget, noe som heller ikke sammenfaller med et langt og godt liv.

I tillegg er bilen lastet med over 150 kilo utstyr samt 560 kilo fôr, noe som ikke akkurat hjelper på kjøreegenskapene.

"Dette har vi både øvd på og gjort før og denne bilen er laget for nettopp slikt som dette. Det kom godt med i dag. Lite poeng å overleve artilleriangrepet hvis man dør i en ulykke for å komme unna. Jeg er glad vi ikke brukte en av varebilene."

- Frederik(fører av bilen).

I tråd med økende hastighet, begynner granatene å falle mer bak oss. Vi kommer oss i ly og ute av syne for "russisk nedbør".

Men det er på ingen måte trygt. Det skytes kontinuerlig mot byen, stort sett tilfeldig. TV-kanalen "France 24" rakk akkurat ankomme byen i en nylig reportasje derfra før det regnet ned raketter rundt dem. Det gikk heldigvis bra.

Det var tydeligvis en sånn dag, derfor besluttet vi å søke etter hannschæferen til fots. Det er riktignok ingen i gatene, så man er ikke akkurat usynlig. Men det vekker mye mindre oppmerksomhet enn en stor bil, særlig en som de nettopp har skutt etter over flere kilometer (men bommet).

Vi fant heldigvis schæferen, som det skulle vise seg at heter Rex

Før søket lastet vi av 560 kilo hundemat og kattemat til et hemmelig sted under bakken (blant annet derfor vi har fjernet bakgrunnen på enkelte bilder).

I Avdiivka er det verken vann, strøm, kloakk, søppel som hentes, gass, mobilnett eller internett. Ingenting kan kjøpes noe sted. Men det hadde ingen hatt penger til uansett etter 1,5 år angrep.

Det var et par sekker fôr totalt igjen til hele byen. Og 200 gram hundemat i dispenseren inne på det "humanitære hjelpesenteret" vi lastet av fôret på.

Hadde ikke vi kommet i dag hadde det ikke vært noe å spise for dyrene. Når (eller om!) det hadde kommet noen andre med fôr i nevneverdige mengder er et åpent spørsmål.

Det er nemlig mange som ikke synes det er fristende å kanskje dø for å levere litt hermetikk og vann.

Men det stopper ikke oss. Snart skal vi til et annet sted som er like ille. Fôrsituasjonen er kritisk, det samme kan sies om farenivået. Behovet er enda større, så vi tar med oss minst 1000 kilo hunde- og kattemat.

Men for å klare det, trenger vi din støtte. Dessverre. Det er bare noen tusenlapper igjen på kontoen vår og selv om vi produserer fôret billig må vi hele tiden velge hvem som skal få noe å spise. Vi må fylle diesel, vedlikeholde biler og mye annet nødvendig.

Enda verre er det å velge hvem som skal kunne evakueres. 500+ hunder fra områder på og ved frontlinjen har fått livet i gave av oss (via deres støtte!) og er nå hos en god ny familie, et trygt sted.

(𝘗𝘚! 𝘉𝘪𝘭𝘦𝘯 𝘴𝘰𝘮 𝘣𝘭𝘦 𝘣𝘳𝘶𝘬𝘵 𝘩𝘢𝘳 𝘍𝘳𝘦𝘥𝘦𝘳𝘪𝘬 𝘣𝘦𝘵𝘢𝘭𝘵 𝘴𝘦𝘭𝘷, 𝘪 𝘭𝘪𝘬𝘩𝘦𝘵 𝘮𝘦𝘥 𝘮𝘺𝘦 𝘢𝘯𝘯𝘦𝘵 𝘢𝘷 𝘥𝘦𝘵 𝘴𝘰𝘮 𝘨𝘫ø𝘳 𝘕𝘖𝘙 𝘋𝘖𝘎 𝘮𝘶𝘭𝘪𝘨. 𝘔𝘦𝘯 𝘩𝘢𝘯 𝘩𝘢𝘳 𝘪𝘬𝘬𝘦 𝘮𝘶𝘭𝘪𝘨𝘩𝘦𝘵 𝘧𝘰𝘳 𝘦𝘯𝘥𝘢 𝘮𝘦𝘳 𝘯𝘢̊ 𝘥𝘦𝘴𝘴𝘷𝘦𝘳𝘳𝘦).