Frivillige ved Kirkens SOS’ døgnåpne krisetjeneste har en samtale med mennesker som ikke vil leve mer, hvert 15. minutt i snitt. På telefon og chat skjer meningsfulle samtaler i spennet mellom liv og død.

Søndag 10. september er det verdensdagen for selvmordsforebygging!

Sammen kan vi redde liv - de innsamlede pengene går til å styrke Kirkens SOS sitt selvmordsforebyggende arbeid i hele Norge.

Under kan du lese et eksempel, som viser hvor verdifull en samtale kan være - når det stormer som verst i menneskers liv.

"På vakten min natt til søndag ringte en ung mann, som med helt rolig stemme fortalte at nå orket han ikke mer, at han ville ta sitt eget liv. Han orket ikke å kjempe mer.

Han hadde ikke snakket med et eneste menneske på fire måneder, og han var usikker på hvorfor han hadde ringt til oss, sånn egentlig.

Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg sa, men jeg fikk etablert kontakt og spurte om vi i hvert fall kunne få ha en rolig samtale et trygt sted først, og at jeg gjerne ville høre mer om hans situasjon. Dette bekreftet han at var i orden. Som et uttrykk for det jeg oppfattet som stor omsorg for meg fra første stund, sa han at han ikke ville utsette meg for å måtte være på tråden når han avsluttet livet.

Jeg var lenge i mørket med ham, og lyttet. Jeg aksepterte at han var der han var. Etter å ha lyttet en stund, kjente jeg at jeg tenkte: «Det er ikke rart at denne mannen er sliten og tenker at han ikke orker mer. Det har han sine grunner til, og det må jeg bare respektere.»

Etter hvert som kontakten vår ble sterkere, valgte jeg å dele tanker og følelser i flere retninger. At jeg på én side kjente en dyp respekt for at han har vært gjennom umenneskelige ting og prøvd veldig hardt å få hjelp, og at jeg ikke ville bagatellisere noe av det og komme med lettvinte løsninger som å si «dette går nok bra, bare prøv litt til!». Samtidig synes jeg han var helt fantastisk fin å snakke med, full av ressurser. Som et medmenneske følte jeg en sterk trang til å kunne gi nok påfyll til at han kunne holde ut litt til.

Og da fortalte han meg plutselig om de fremtidsdrømmene han hadde hatt en gang. Å være frivillig for andre. Bli lærer. «Jeg er egentlig en veldig fin fyr, skjønner du», sa han, og jeg sa at det merket jeg etter fem minutter i samtale med ham.

På magisk vis endte denne delingen med at jeg sa at jeg nå hadde et inderlig ønske om at han kunne gi de drømmene én sjanse til. Selvmord kan utsettes som en plan her og nå.

Og da sier han: «Vet du hva? Jeg vet ikke hva som har skjedd, men nå har jeg hvilepuls og tenker helt annerledes. Jeg skal gå og legge meg i stedet, og i morgen skal jeg se på mulighetene for å ta lærerutdannelse.»

Det var ubeskrivelig sterkt, og vi begge gråt en god del."

Historien er hentet fra: https://samtiden.no/fra-papirutgaven-tema/2023/sammen-i-morket