VIKTIG OPPDATERING: Jeg har nå fått hjelpt av et lite team med Petter Mentzoni Nilsen i spissen. Petter er min økonomiske verge og har fult innsyn til min konto, og vil være med å betale ut gjelden og sørge for at dem går utelukkende til gjeld. Dersom vi skulle være så heldig å nå målet, så er det allerede noen private som har tatt kontakt og sagt jeg kan få slettet gjeld, det vil si at om vi når målet så vil jeg ha mer penger enn jeg trenger for å betale gjelden, og derfor ønsker jeg å gi alt overskudd til Mental Helse Ungdom. 

Del gjerne spleisen videre om du synes det er en god sak, det ville jeg satt stor pris på <3

Da var dagen kommet, jeg har tatt valget om å opprette en spleis. Jeg har tenkt lenge og nøye igjennom dette, og selvom det er både tungt og tøft å skulle gjøre dette så er det ingen vei utenom.  Det er skremmende å skulle legge ut offentlig hvor stor gjeld man har, og frykten for at spleisen feiler totalt er jo selvsagt til stede, men hvor ender man opp om man bare skal gi opp og ikke ta sjangser? Jeg skal nok stå i dette også, så får det skje det som skjer. Jeg håper iallfall det finnes noen der ute som både ønsker og har mulighet til å bidra. Vi skal iallfall garantere at alle pengene vil gå til nedbetaling av gjeld, og samtidig få dette dokumentert slik at dere som bidrar kan få se at pengene går til sitt riktige formål.

Jeg legger ved innlegget mitt fra Facebook under her, slik at dem som ønsker kan lese seg opp og forstå mer av min historie, og bakgrunn for spleisen.

MITT LIVS ALLER VANSKELIGSTE AVGJØRELSE

Vet helt ærlig ikke hvor jeg skal starte dette innlegget. Dette er nok det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv. Det er vanskelig på så mange måter, selvom det ikke burde vært det. Hvorfor skal det være vanskeligere å dele kjipe og vanskelige ting kontra fine og gode ting? Sosiale medier flommer over av «perfekte» liv og historier, og det i seg selv trenger ikke være negativt, men hvorfor kjenner man på en følelse av håpløshet og ulovlighet når man vil dele noe man sliter med, og som man kanskje ikke vil eller klarer å sitte alene med lengre?

For min del så har jeg landet på å gjøre det som er best for meg, jeg kan ikke lengre ta hensyn til hva andre mennesker tenker og mener. Jeg ønsker å igjen føle på glede og kjenne på en følelse av å bety noe, og en som for første gang på over 20 år kan få kjenne på frihet. I mitt hode så svirrer det tanker som ikke er rettferdige ovenfor meg selv, «kommer noen til å bli såret om jeg sier noe?», «hvordan vil dem rundt meg reagere?» «vil folk se annerledes på meg?» «vil folk bli forbanna og sint på meg?»

Dette har vært en stille kamp, en kamp ingen vet om, en kamp jeg ikke har turt å dele med noen. Jeg har vært redd, kommer folk til å forlate meg eller kommer dem til å bli? Hvem ønsker å ha en «ødelagt» person i livet sitt? Som sagt så har jeg kommet fram til at jeg må gjøre det som for en gangs skyld er best for MEG. Det er fint og flott å være der for andre, støtte opp, vise omsorg, men klarer du ikke sette pris på deg selv, ta vare på deg selv, så blir du spist opp, du vil ikke klare å være den beste utgaven av deg selv, og da klarer du heller ikke være der for andre.

Mine problemer startet som 18 åring, en ung gutt som var klar for å ta fotballen og livet med storm. Jeg skulle bli fotballproff og kjøpe hus til mine foreldre, og jeg skulle kjøpe Mercedes til min pappa. Lite viste jeg at 20 år senere så skulle jeg være 38 år, uføretrygdet, slite med alvorlig angst, og ha gjeldsproblemer. Historien min rundt angst er det mange som vet om, men ikke like mange vet om mine problemer knyttet til spilleavhengighet og gjeldsproblemer. Jeg ønsker å være åpen om dette nå fordi nå er det nok, jeg klarer ikke mer. Det er ikke sånn jeg ønsker å leve resten av mitt liv, jeg klarer ikke skjule dette lengre og jeg ønsker ikke være alene om det lengre.

Jeg skulle egentlig vært på mitt lykkeligste og beste i livet akkurat nå, jeg har fått innvilget uføretrygd som utgjør en enorm forskjell fra arbeidsavklaringspenger. Jeg har for første gang i mitt voksne liv funnet en jobb som jeg klarer å håndtere og trives veldig godt i, og ikke minst et arbeidsmiljø som gjør at jeg ikke har lyst å dra hjem fra arbeid. Jeg har VERDENS BESTE familie, mine foreldre og søsken er helt fantastiske, og jeg er så heldig at jeg er onkel til 4 helt nydelige unger, jeg er så glad i dere alle sammen at jeg kan ikke sette ord på det. Ingenting av dette klarer jeg å nyte, det som skulle være den beste delen av livet har blitt til den værste. Jeg lever fra dag til dag, har jeg penger til å spise?, har jeg penger til drivstoff på bilen? har jeg penger til mobilregningen og andre utgifter? Jeg henger nå så langt etter at jeg snart mister leiligheten jeg bor i.

Som 18 åring oppdaget jeg en kul i hodet, etter å ha oppdaget kulen så begynte det å dukke opp fysiske symptomer som svimmelhet og ubalanse. På dette tidspunktet så hadde jeg knapt hørt om angst, og hadde ingen kunnskap om hva angst var. Jeg var helt sikker på at jeg hadde fått en svulst på hjernen, og trodde jeg skulle dø. Jeg har siden jeg var liten gutt vært veldig redd for døden, og dødsangsten er nok noe som jeg har hatt i meg helt siden jeg var liten gutt. Frykten for å få bekreftet det jeg fryktet som mest vant over fornuften. Jeg turte ikke dra til legen, jeg ønsket ikke å få beskjeden om at jeg skulle dø av hjernesvulst. Jeg endte opp med å holde dette skjult for absolutt alle rundt meg, og holdt på denne hemmeligheten i 4 år, før jeg sprakk over en samtale på telefonen med min mamma.

I denne perioden så gikk jeg mer eller mindre å bare ventet på å sovne inn og dø, livredd. Det endte opp med at jeg til slutt isolerte meg fra omverden, og på dem siste 9 mnd før jeg ringte etter hjelp, så var jeg ikke utenfor døren i leiligheten min en eneste gang. Jeg oppdaget for aller første gang casino på nett, og fant fort ut at dette var spennende å bruke tiden min på, det fjernet på mange måter tankene om død og ubehag, jeg forsvant i en verden der ingenting annet hadde noe å si. I ettertid så har jeg sett at det også er noe jeg har hatt i meg som barn. Jeg var veldig opptatt av spilleautomater da jeg var veldig ung, jeg pantet flasker og tok penger hjemmefra for å spille på automater som stod plassert på kiosker og butikker. Hadde jeg ikke penger til å spille selv, så stod jeg gjerne (til fortvilelse for vedkommende som stod å spilte) å stirret på. Jeg tenker jo nå hvorfor enkelte ble irritert av at en liten gutt som stod å stirret på når dem spilte på automat, dem følte kanskje på en slags skam, et slags ubehag av å bli overvåket når dem gjorde noe som dem egentlig ikke burde.

Uansett, i disse årene jeg var syk så ble altså alt annet enn spill uviktig for meg. Jeg betalte ikke regninger, jeg lånte penger for å spille, jeg løy for å få penger til å spille, og naturligvis så fikk jeg bare større og større gjeld. Jeg var en elendig sønn, og jeg var en elendig storebror. Dette er noe jeg kjenner på den dag i dag, at jeg ikke hadde mere interesse i mine yngre søstre og tok mere vare på dem.

Jeg fikk diagnosene helseangst, panikkangst, dødsangst, angst for angsten og generalisert angstlidelse som 22 åring. Jeg hadde absolutt ingen kunnskap om angst, og jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan noe psykisk kunne gi så ufattelig mange fysiske symptomer. Det ga absolutt ingen mening for meg, så jeg fant aldri tryggheten på at jeg var 100% fysisk frisk, fordi det samsvarte ikke med mine fysiske symptomer. Et angstanfall kan noen gang føles som at du er i ferd med å forlate verden for godt, du har så vondt og har et så realistisk ubehag at du vet rett og slett ikke om du klarer å overleve. Angst i seg selv kan behandles, du kan bli bedre, og jo tidligere du starter med behandling jo større er mulighetene. Det mange ikke vet om denne usynlige sykdommen er at den får veldig ofte følgefeil. Et eksempel: Du tråkker over på venstre ankel, ankelen gjør vondt og du bruker høyre fot mere for å avbelaste den foten som gjør vondt. Over tid så vil du ha brukt kroppen på en måte den ikke er vant med at du kanskje kjenner på vondter i hoften, ryggen eller motsatt fot. Dette er noe kroppen gjør av seg selv, den kompenserer for det stedet du har vondt. Angst har også mange følgefeil, rus, alkohol, misbruk av medisiner, selvmord, listen er lang. For min del så har jeg aldri rørt rus, jeg er så og si avholdsmann, og jeg har aldri vurdert selvmord, men jeg ble spilleavhengig på spilleautomater på internett. Det er nok vanskelig for mennesker som aldri har hatt en avhengighet å forstå hvordan man kan bli så «dum» og gjøre noe så inn i hælvette idiotisk. For meg så har spillingen fungert som en «avleder» fra tunge tanker og angst. Jeg kunne sitte 8 timer i strekk og bare trykke og trykke, se på alle fargene, høre alle lydene, og føle rushet av å både vinne og tape. Når du vinner føler du deg som kongen på haugen, og når du taper så har du bare lyst å knuse dører og vegger, og hyle ut i fortvilelse. Disse følelsene tar så overhånd at man kjenner ikke på angsten igjen før spillingen er over. Du får en slags innstilling av at «jeg har ikke lengre noe å tape», gjelden er uangripelig uansett, det finnes ingen i verden som kan hjelpe meg, med mindre jeg er heldig å vinne masse penger. Folk kan sikkert kjenne seg igjen i drømmen om å vinne i lotto, der man begynner å fantasere hva man ønsker å bruke pengene på. Sånn har det vært for meg, bare at min drøm endret seg fra å ønske å vinne masse penger til et godt liv, til å kunne betale ned all gjelden min og slippe på det enorme presset det gir å sitte med masse gjeld. Det ble et uendelig jag etter å måtte vinne tilbake tapte penger, for å få kontroll og betale tilbake gjelden. Å spille for å bli kvitt gjeld er den dummeste avgjørelsen jeg har tatt i hele mitt liv. Det eneste du oppnår med det, er større gjeld, og større problemer.

Gjeldsproblemer som følge av spilleavhengighet er noe som har fulgt meg hele livet. Jeg er nå 38 år og sitter enda igjen med gjeld og konsekvensene som følger av det jeg startet med som 18 åring. Jeg har aldri i mitt voksne liv opplevd å være gjeldsfri. Jeg har aldri eid min egen leilighet, jeg har aldri eid egen bil, jeg har aldri eid noe som helst som gir en «naturlig» gjeld, rett og slett fordi jeg er svartelistet over alt og ikke har mulighet til å få lån på feks leilighet eller bil. Mitt ønske eller mål har heller aldri vært å feks eie en leilighet, mitt eneste ønske har vært å få kjenne på følelsen av å gå ut døren hjemme uten 2 tonn bekymringer på skuldrene. Jeg har alltid hatt en drøm om egne barn, men det er blant di tingene som er ofret på grunn av økonomi. Jeg har rett og slett ikke turt å få egne barn i frykt for å ikke kunne støtte dem opp økonomisk, og gi dem det dem trenger. Jeg har fått høre utallige ganger oppigjennom årene i terapi «dersom du kvitter deg med det økonomiske stresset, så vil du få markant bedring med angsten din», «du har alle verktøy du trenger for å håndtere angsten», «du er veldig kunnskapsrik og forstår angsten din veldig godt», «du bruker din kunnskap til å hjelpe andre, så hvorfor gjør du ikke det samme med deg selv?» «bli kvitt dine økonomiske bekymringer og du vil føle en enorm forskjell» Det er ganske demotiverende å høre, når du vet at muligheter for det er lik null. Det er dessverre ikke noe sted man kan få «hjelp» til å bli kvitt økonomiske problemer. Sliter man med alkohol, rus eller spilleavhengighet feks, så finnes det behandling, du kan få hjelp og du kan bli kvitt problemet. Jeg sier ikke at det er enkelt, men fakta er at det finnes hjelp. Sliter man med gjeld som følge av et problem, så kan man få hjelp til å bli kvitt problemet, men man finner ikke noe sted man kan få hjelp til å bli kvitt gjelden. Det føles helt forbanna håpløst, jeg har aldri ønsket eller hatt noen intensjon om å ikke betale tilbake penger jeg har fått lånt, jeg har bare ikke klart det.

Jeg har dessverre brutt mange løfter jeg ikke har klart å holde, og jeg har dessverre lånt penger av mennesker som har vært snill å hjelpe meg, uten å ha klart å betale tilbake. Dette er heller på ingen måte en historie jeg skriver for å få medlidenhet, jeg er 100% klar over at dette er selvforskyldt, det er min egen og ingen andre sin feil. Jeg har gjort dumme ting, jeg har gjort ting jeg skulle ønske jeg aldri hadde gjort. Samtidig så er det tungt å ha gått et helt liv å kjenne konsekvensene av en sykdom og en avhengighet som rammet meg i ung alder.

For litt under 6 år siden så dukket det opp en mulighet jeg aldri trodde skulle komme. Jeg fikk lån fra en privatperson sitt firma til å betale ned hele gjelden min. Dette var en avtale som skulle vare i 5 år, og en advokat ble involvert i prosessen for å få forhandlet ned gjelden før den skulle betales ut. Det ble skrevet kontrakt, og i kontrakten ble det også enighet om at det skulle betales renter. Jeg må understreke at dette IKKE er noen kritikk rettet mot hverken denne privatpersonen eller advokaten, den hjelpen jeg fikk er noe jeg aldri vil glemme, og noe jeg vil sette pris på resten av livet. Uansett så var dette min eneste utvei, så jeg signerte kontrakten og trodde at nå kunne jeg endelig få kjenne på hvordan et liv kan føles uten et enormt økonomisk stress. Dette utviklet seg etterhvert å bli et mareritt og ikke en drøm. Å forhandle ned gjeld tar tid, det tok lengre tid enn jeg hadde trodd selv. I denne perioden så var det et massivt press fra privatpersoner som ventet på å få pengene sine (naturligvis), og det var en periode som var utrolig vanskelig å stå i. I tillegg så ble jeg i disse 5 årene «oppspist» av rentene. I de 5 årene så gikk jeg på arbeidsavklaringspenger (12.000 i mnd). Jeg betalte ned totalt 420 000kr på 5 år, det tilsvarer ca 7000kr i mnd i 5 år, noe som betyr at jeg satt igjen med 5000kr i mnd til alle andre utgifter. Naturlig nok så betyr jo det at jeg har havnet i minus hver eneste mnd i di 5 årene jeg betalte ned på lånet. I tillegg så var det ikke nok penger til å dekke alle postene, så etter den perioden så har jeg altså ikke fått mindre gjeld, jeg fikk mere gjeld. Di 420 000kr jeg hadde betalt i 5 år var bare nok til å akkurat dekke rentene på selve lånet. Selv etter å ha klart å betale ned så masse penger på 5 år, så er det eneste jeg sitter igjen med fortvilelse, det føles på mange måter som at jeg har gjort den harde jobben til ingen nytte.

Det var mitt og bare mitt valg om å takke ja til denne avtalen, og det at noen var villig til å strekke seg så langt for å hjelpe meg er utrolig stort. Dessverre så endte det ikke slik jeg hadde håpet og trodd, og jeg sitter derfor igjen i dag med mere gjeld og det samme presset.

Selv om dette er 100% selvforskyldt så må det være lov å si at jeg er utrolig sliten og lei av å leve fra dag til dag, og ikke få endene til å møtes. Det å måtte lyve om hvorfor jeg ikke kan besøke onkelungene, komme i familiebursdager, dra på fotballtrening osv fordi jeg ikke har råd til drivstoff på bilen, eller jeg er plaget med angsten er så flaut og ubehagelig at jeg har ikke ord. Det å hele tiden må låne penger for å overleve, det å tenke ut hvordan man skal klare seg igjennom dagen, neste dag, dagen etter der osv fordi man går i underskudd hver eneste mnd er helt ufattelig tungt og utmattende. Angsten styrer absolutt alt, pga det stresset jeg lever med hver eneste dag. Hadde noen fulgt meg en uke 24 timer i døgnet så hadde dem fått sjokk over tiltakene jeg går igjennom hver dag for å overleve. Jeg har pga gjelden automatisk trekk på konto hver eneste mnd som gjør at ting ikke går rundt. Det skal betales husleie, strøm, drivstoff, mobil, mat, medisin og det skal betales ned på gjeld, det går aldri rundt og det eneste jeg oppnår er å måtte låne penger som igjen blir til en ond sirkel som gjør at gjelden bare øker og øker.

Jeg ønsker ikke å leve sånn lengre, men jeg vet ikke hvordan jeg skal løse det. Folk som treffer på meg på gaten, på jobb, på trening, dem ser meg som regel med et smil, en fyr som ler og tuller masse. Godt humør, og prøver å spre godt humør. Det er den «offentlige» Anders, Anders på hjemmebane er et helt annet menneske. Jeg går ikke hjemme alene og later som at alt er bra, på samme måte som jeg gjør offentlig. Jeg har bært inne på dette i så lang tid, fordi jeg har vært redd for å si sannheten. Jeg har vært redd for konsekvensene, jeg har vært redd for å bli utstøtt, så da har enkleste utvei vært å late som at alt er bra. Det er ikke et sånt samfunn jeg ønsker å bidra til, jeg synes det burde være mere rom for å faktisk være ærlig og si det som det er, uansett hvilket problem man sitter med. Det skal selvsagt være opp til hver enkelt å finne ut av om det er noe man vil dele med andre, men det jeg mener er at man skal ikke måtte kjenne på å bli «spist opp» innvendig før man tørr å si i fra. Det er dessverre alt for mange som holder ting skjult og for seg selv, som rett og slett ikke klarer det lengre, og derfor velger å forlate oss. Jeg skal ikke bli en av dem, jeg er livredd for døden, jeg er altfor nyskjerrig og glad i livet til å bare gi opp. Selvom jeg sier jeg ikke klarer mer, eller at jeg ikke orker dette lengre, så betyr ikke det at jeg gir opp. Jeg har kjempet i 20 år, og må jeg kjempe i 20 år til så gjør jeg det så lenge kroppen klarer å stå i mot. Jeg er mere redd for å bli alvorlig syk som følger av det umenneskelige presset og stresset som jeg selv har utsatt meg for. Jeg kjemper en indre kamp med meg selv hver dag for å klare å stå opp, jeg fighter for å orke å lage meg mat, jeg fighter for å orke å dusje, pusse tenner, ta oppvask, jeg fighter i det hele tatt en kamp hver eneste dag for å komme meg igjennom uten at noen skal merke at noe er galt, og det er ikke riktig. Jeg har stått i dritten i hele mitt liv, og skal klare å stå i dritten uavhengig av hvordan folk vil ta i mot dette innlegget. Det skal ikke være mere tabu å snakke om økonomiske problemer enn det skal være å snakke om andre typer problemer. Vi har eller har alle hatt situasjoner i livet som har vært vanskelig, og det er opp til en hver enkelt å finne ut hvordan man velger å løse det. For min del så har jeg håndtert det med stillhet, skam, og ubehag, men ikke nå lengre, nå er det nok, og derfor velger jeg å åpne helt opp, og dele min historie, for å hjelpe meg selv å komme meg videre. Jeg vil ikke plages mere.

Det sies ofte at mennesker som sliter psykisk er svake mennesker. Det er mennesker som blir påvirket av ting som på mange måter ikke er «reelle». Jeg er totalt uenig, dem som sliter psykisk er råsterke mentalt. Det å komme seg igjennom en «vanlig» dag kan kreve sitt uten at man trenger å slite med noen form for depresjon eller psykisk lidelse, men det å klare det med så mange utfordringer i tillegg er intet annet enn råsterkt! Uansett utfall av reaksjonene på denne posten, så står jeg godt i at jeg deler denne historien. Jeg gjør dette for min egen del, og for min egen psykiske helse. Samtidig så kan kanskje dette også hjelpe andre til å åpne opp om hvordan dem egentlig har det, og kanskje ikke føle på samme tabu og skam som jeg har gjort i 20 år. Jeg er ubeskrivelig lei av å fortelle at jeg har det bra, når jeg ikke har det bra. Det føles nesten som man er tvunget til å holde kjeft om hvordan man har det, og hvordan problem man sliter med, fordi man ikke vil såre eller gjøre andre rundt seg forbanna. Skal man bare holde kjeft og stå i dritten til man ikke lengre har kraft til å kjempe? Man kommer aldri til å få hjelp om man ikke tørr å spørre om hjelp.

Framtiden, et litt skummelt ord som jeg sjeldent tenker på, fordi det er ingenting som tyder på at framtiden skal bringe med seg noe bedre enn den har gjort siste 20 årene. Framtiden er nå er ord jeg skal omfavne og glede meg over, jeg skal se framover, ikke bakover. Jeg bruker terapi for å håndtere både angst og spilleavhengighet og det er noe jeg kommer til å fortsette med. Jeg har tenkt på hvordan jeg skal komme meg ut av gjeldsproblemene, og for å være ærlig så aner jeg ikke hvordan jeg skal løse eller angripe dette. Skal jeg be offentlig om hjelp? Skal jeg lage en Spleis? Jeg aner virkelig ikke, det eneste jeg vet er at det er ingen andre muligheter for meg å bli kvitt gjelden uten å få hjelp. Jeg har fått masse hjelp og støtte fra mine foreldre oppigjennom årene, men dette er noe jeg ikke kan belaste dem med. Jeg er snart 40 år, og det er på tide at jeg ordner opp selv. Jeg er nå 100% klar og motivert for å få dette til, men jeg trenger hjelp. Jeg er lei av å ikke få ut mitt fulle potensiale som menneske, jeg er lei av å måtte slite meg igjennom hverdagen, jeg er lei av at stresset skal plage meg så masse at angsten tar fullstendig over og bestemmer hvordan jeg skal leve livet mitt. Jeg orker ikke lengre å bekymre meg når telefonen ringer, eller når jeg hører biler utenfor huset. Jeg orker ikke lengre leve i frykt.

Jeg har som sagt tenkt tanken om å lage en Spleis, men det sitter langt inne, og skal det skje så må jeg først alliere meg med noen jeg stoler på som kan være med å håndtere spleisen, slik at det kan bli dokumentert og lagt fram for dem som eventuelt hadde valgt å hjelpe til. Jeg har uansett ikke bestemt meg enda for om det er rette løsningen. Det er ikke enkelt å tenke ut en løsning som skal hjelpe meg ut av et 20 års langt selvforskyldt mareritt. Skulle det være noen der ute som har mulighet, eller som vet om en mulighet, eller som ønsker å hjelpe på veien så tar jeg i mot alt av hjelp, tips og råd jeg kan få. Jeg er villig til å gjøre hva som helst for å finne en løsning på dette. Jeg vet jeg har mye som bor i meg, som jeg kan bidra med og hjelpe til med dersom jeg bare får muligheten.

Jeg har fått en unik mulighet til å nå ut til barn og ungdom for å snakke om psykisk helse igjennom foredrag på en skole, dette er en mulighet jeg håper jeg kan bygge videre på, og kanskje en dag klare å reise ut å holde foredrag for enda fler, i håp om å belyse og gi mine erfaringer om psykisk helse, og samtidig kanskje hjelpe andre som sliter. Jeg vil bidra så mye jeg bare klarer med min erfaring rundt psykisk helse, spesielt til barn og ungdom ettersom jeg selv fikk dette i veldig ung alder. Dersom det dukker opp en mulighet for å holde et foredrag eller snakke med voksne også, så er jeg selvsagt åpen for dette. Jeg vil så gjerne kunne klare å bli glad i meg selv igjen, respektere meg selv, å kunne gå med hodet hevet og ikke lengre bekymre meg for hva andre tenker og tror om meg. Jeg har full forståelse for at man kan få et stempel på seg som både det ene og det andre når man sliter med økonomi som en følge av spilleavhengighet og løgner, og det skal jeg klare å leve med. Jeg vet jeg er så mye mer en «han fyren» som låner penger og lyver. Jeg ønsker bare å kunne få tilbake kontrollen, slik at det som blir snakket om bak min rygg ikke lengre er noe jeg trenger bruke energi på, fordi jeg har fått gjort opp og kommet meg videre. Og en ting skal være sikkert, jeg SKAL komme meg videre!

Vil avslutningsvis bare få understreke at den veien jeg havnet på i livet ikke er noen andre enn min egens feil. Jeg kunne ikke bedt om en bedre oppvekst, jeg kunne ikke bedt om bedre foreldre. Jeg har blitt støttet opp og kjørt til og fra treninger siden jeg var 6 år. Dem har stått ute i regn, vind, snø og storm for å følge meg i min store drøm. Dem har lagt ferieplanene sine etter min timeplan på fotballbanen. Dem har lært meg forskjell på rett og galt, dem har i det hele tatt gjort absolutt alt riktig. Jeg har blitt opptatt som en ordentlig gutt, men dessverre så har jeg selv ikke klart å oppdra meg selv til en velfungerende voksen mann, og det er bare min egen feil.

Jeg har lenge vurdert om jeg skal ha kommentarfeltet åpent eller lukket, og jeg har kommet fram til at det skal få være åpent. Dersom noen har noe stygt å si, så skal dem få lov til det, jeg vet selv hva jeg står for og jeg vet selv hva jeg har gjort og ikke gjort. Rykter er noe som har eksistert siden tidenes morgen, og noe som vil eksistere til evig tid.

Igjen, dersom det er noen der ute som vet om hjelp, eller har mulighet til å hjelpe, så ta kontakt, jeg er 100% klar og kommer ikke stil å skuffe flere ganger. Skal jeg lage spleis så er dette også noe jeg vil trenge hjelp til, men jeg aner ikke hva som er «riktig» å gjøre. Det eneste jeg vet er at det er ingen bank i verden som kan hjelpe meg, og da står man med beina godt planta ned i sementen. Jeg ønsker så inderlig å kunne legge 20 år med dritt bak meg, og se fram til resten av livet med samme smilet som dere ser meg med hver dag, både hjemme alene og på jobb.

Sist men ikke minst, unnskyld til alle jeg har skuffet, såret, løyet til, og gjort forbanna, unnskyld…

«Du tror du har truffet bunnen i livet, men fakta er at den tøffeste perioden i livet først kommer i det øyeblikket du våger å endre deg» - Jeg har nådd bunnen, dette er dagen jeg skal endre meg, og ta tak.

Anders <3