Via en god bekjent i Vardø, som hjalp min eldre syke slektning i mange år, kom jeg, for kanskje et år siden, via sosiale medier, i kontakt med Vivian Brosvik, som bor i Bergen, med sin familie. 

Vivians første del av livet var som de flestes. Hun jobbet i Helsevesenet, fikk barn og delte tiden mellom jobben og familien. Slik gikk årene.

Hun var enslig mor da hun traff sin nåværende mann, og de la store planer for fremtiden. De giftet seg, fikk sitt elskede barn, og så begynte helsen å svikte. Uten å gå så mye i detaljer, så fikk Vivian diagnosen ALS for ca åtte år siden.

Livet ble snudd på hodet for hele familien. De eldste barna er nå blitt voksne, men lillebror har hatt en syk mamma hele livet han har levd. De av oss, som har lest om denne sykdommen, vet hva den gjør med et menneske. Vivian, en ung kvinne midt i 40-årene, trenger hjelp til alt. Hun har personlig assistent. Det er et under hvordan hun har klart å jempe for det.. Hun behersker å bruke øynene slik at hun kan skrive på pc, og formidle sine sorger, bekymringer og gleder med dem som følger henne.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at det denne familien skal foreta seg krever enorm planlegging og mye penger for å få til. Derfor skjer det heller ikke så mye. Den ene dagen er den andre lik, sommer som vinter, år etter år..

Men i går skrev Vivian noe, som gjorde at jeg ble så berørt at jeg ikke bare kunne overse det. Som medmenneske må jeg prøve å gjøre noe:

"En liten gutt", som Vivian kaller han, kom tilhenne og begynte å snakke om noe som han hadde så veldig lyst til. Han ønsker av hele sitt hjerte at de skal reise nordover til Vardø, - til farsslekten i påskeferien, og så ønsker han at han da skal få sitte på/kjøre på en snøscooter mens han er der.

Og moren skjønner godt at "en liten gutt" har lyst til å få en slik opplevelse mens han enda har både sin mamma og sin pappa..

Jeg bestemte med der og da at familien må få hjelp til dette, for en slik tur krever mye planlegging og mye penger. Jeg kan ikke vente på at noen andre skal dra i gang noe, så da må  jeg finne ut av det selv, og så trenger jeg hjelp av alle dere gode mennesker der ute i hele landet vårt. Jeg ber om at alle vil dele min oppfordring videre, slik at riktig mange får anledning til å gi det de ønsker. Jeg er viss på at Han der oppe vil se med blide øyne på hjelperne.

Kjære alle sammen. Nå går vi i lag om å la "en liten gutt" få sitt høyeste ønske oppfylt - i et liv, der bekymringene har vært mange, og gledene har vært i mindretall <3.