Til minne om min kjære mor, Mina! 

I mai 2023 ble min mor diagnostisert med hjernesvulst. To hjernesvulster. To glioblastomer. Nesten så det ikke kunne bli verre. 

Hva gjør man? Vi skal alle dø en dag, og vi kan ikke velge om vi får kreft eller ikke, men vi kan absolutt velge hvordan vi møter utfordringene. Man godtar diagnoser, man gjør det beste ut av de dagene man har, men det verste å forsone seg med var måten man blir møtt på av helsevesenet. For oss har det vært ekstremt krevende, med mangelfull informasjon, dårlig kommunikasjon, og medisinsk personell som gir opp fordi mamma har glioblastom. Det er en forferdelig sykdom, en vanskelig sykdom, og en nokså sjelden sykdom i motsetning til mange andre krefttypper. 

Behandlingen man får i dag er den samme som har vært gitt i alle år: operasjon, stråling, cellegift, hvis man er heldig og kan gjennomføre alt. Det finnes eksperimentell forskning på glioblastomer, og det finnes folk som lever med sykdommen i flere år, men for alle er den før eller senere dødelig. Det er livet for oss alle. Det føles som at tiden på mange måter har stått stille, og at alle gir opp med en gang de hører ordet glioblastom. Vi skal jo alle dø, men vi lever alle sammen som om livet aldri kommer til å ta slutt, gjør vi ikke det?

Kanskje vil det en gang finnes en kur for denne sykdommen. Min mor syntes at det viktigste og mest meningsfulle i livet var å hjelpe folk, både de hun kjente og de hun ikke kjente. Denne innsamlingen er en dråpe i vannet, men hva er vel større en håpet. Et håp om at det kanskje bidrar til en liten del av en større forskning, og ikke minst til et liv av bedre kvalitet, for til syvende og sist er det riktig som de sier: det er ikke hvor lenge vi lever, det er hvordan vi lever som utgjør den store forskjellen. 

La oss gjøre en liten forskjell! Det kan vi alle, men vi undervurderer oss selv og betydningen av våre handlinger. For det er mange måter å redde et liv på, og god kommunikasjon er en av dem. Forskning er en måte. Vi trenger ikke å kurere en sykdom, men vi kan finne ut hvordan man best lever med den. Det enkleste er å gi opp, men det er motgang som gir oss styrke. 

I mammas navn, og for alle som kjemper mot denne forferdelige sykdommen, håper jeg at du vil gi din støtte til spleisen for Hjernesvulstforeningen. 

Hjertelig takk!