Vår venn og gode kollega Tore Nilsen ble 50 år tidlig sommer i 2023. Det skulle feires med grillmat og gode venner- men istedenfor ble det Drammen sykehus med vondt i magen. Det ble tatt utallige prøver og bilder. Mange alvorlige samtaler- og diagnosen til slutt. Kreft. Alle mistet litt fotfeste da. ☹

Et drøyt år er gått. Tore har fylt 51, og han har vært gjennom litervis med cellegift, biopsier og ulike hårfrisyrer. Lite visste Tore og alle oss rundt, at vi plutselig hadde billett på livets berg- og dalbane. En helsikes heisatur av spørsmål og håp. Det svinger også innom angst og gråt.  Forventninger og skuffelser. Ettertanke og en evig trang til å holde fast, i livet og i øyeblikket. Og i hverandre. 

Tore er født positiv. Sånn litt over snittet positiv, kan man nok absolutt si. Vi beundrer hans enestående evne til å være så blid og positiv uansett situasjon, og for at han aldri, aldri, aldri gir opp akkurat det. 😊

Det er vel ikke umulig at de samiske gener har blomstret opp for fullt i denne prosessen. Den samiske evnen til å finne lys når det er mørkt. Beinhard vilje og stahet som ikke gir opp så lett- selv om det det blåser sidelengs og prøveresultater ikke alltid er like bra.

Det kan vel heller ikke utelukkes at Tores preferanser for sushi til middag, og geocatching som hobby, har bidratt til å være gode byggeklosser- slik at man tåler cellegift noe bedre, med lite kvalme og lite bivirkninger. Og ikke så altfor mange runder med nøytropen feber heller.

Formen er fortsatt god, og han er til stede i vårt arbeidsmiljø med jevne mellomrom. Da pusler han gjerne med ulike ting i garasjen. Helst plystrende med ei verktøykasse i nærheten. Bytting av blålys, servicer på bærestoler eller montering av fester er noen av mange oppgaver som Tore gjør. Med et smil. Alltid.

Og positiv som han er så han lyser opp med engasjement og pågangsmot når det kommer nye biler til gards- selv om det er Volkswagen Crafter, og ikke Mercedes. 😉

Men så er det nå engang sånn- at noen kamper vinner man aldri. Selv om man er aldri så positivt innstilt.

Nå er all behandling i det offentlige avsluttet- og et nytt kapittel begynner. Tore er i dialog med Aleris om alternativ behandling, som er svært kostbar.

I den forbindelse ønsker vi å starte en spleis. Man kan gi så mye man vil eller så lite man vil. Man kan gi anonymt, man kan gi med navn eller man kan la være å gi i det hele tatt.

På vegne av ambulansetjenesten i Vestfold, gode venner og kollegaer.

-Anja-