Det skal settes opp et monument over alle de modige å tapre kvinnene som i stor grad drev disse fiskeværene opp over kysten. De stod gjerne å speidet etter sin ektemann på havet.

Nedenfor er noen historier fra tidligere år.

Det er samme kunsteren,Toni Mari, som også har laget monumentet (se bilde) som er satt opp i Lovund. Kanskje ser de etter hverandre.

Kostnadsrammen er bergnet til maks 150 000. 

Vi har allerede motatt 15 000 fra Liv Laga, noe vi setter veldig pris på. Ingen gaver er for små eller for store.

Det ligger også med en skisse på hvordan kunstverket vil fremstå.

FISKERKONA PÅ NORD-SOLVÆR

Historiske kvinner på Nord-Solvær:

Nord-Solvær har både i gammel og nyere tid, vært preget av driftige og sterke kvinner. En av de første og mektigste kvinnene på Nord-Solvær var Kiersten Petersdatter Falch.

Kiersten Petersdatter Falch, var den yngste tanta til Petter Dass. Hun og mannen Jens Albertsen bodde i Åkvik på Dønna. Ett av de første kjente diktene fra Petter Dass` hånd er skrevet til Jens Albertsen og Kiersten Falch i anledning en dåpsfest som fant sted i Åkvik. 

Da hennes mann (Jens Albertsen døde i februar 1683), havnet hun og barna i Solvær i Lurøy. Der kom hun til å forpakte både Nord-Solvær med en matrikkelskyld på 1 våg, og Sør-Solvær som sammen med Sandvær hadde en matrikkelskyld på 3 ½ våg 1 pund.

Nord-Solvær var i sin helhet eid av Nesna kirke. Den største parten (3 våg) av Sør-Solvær var eid av etterkommerne etter Jochum Irgens. Resten hørte til Dønnes-godset som da var eid av Peder Christophersen Tønder. 

I 1684 da boet etter Jens Albertsen ble registrert, eide han 15 kyr, 3 kviger, 2 okser, 1 hest, og 1 hoppe på gården i Solvær.[5] Det var en relativt stor besetning etter datidens forhold.

Den direkte årsaken til at Kiersten havnet i Solvær, vet vi ikke. Det kan likevel ha sammenheng med dikterpresten Petter Dass, hennes nevø, som da forpaktet disse eiendommene. Hun var om lag 40 år da hun ble enke og satt igjen med åtte levende og umyndige barn. Selv om enka Kiersten Petersdatter Falch etter samtidens målestokk må ha levd i enorm rikdom og luksus i Åkvik, måtte hun nok finne seg i å redusere både på pengeforbruk og velstand da hun havnet i Lurøy. 

Det er likevel en kjensgjerning at hun kom til å drive det tredje største bruket i Lurøy fjerding. Hennes gårdsbruk ble bare overgått av prestegården på Indre Onøy, der sognepresten Hr. Peder Strømmer disponerte 5 våg jord, og storgården i området, Sørnesøy, der Hans Fyndbo satt som leilending på hele 8 våg jord.

Som enke satt hun likevel ikke rådløs. Hun må ha vært en myndig dame, og kanskje ikke så lite fryktet. Mange folk må hun også ha hatt i sin tjeneste. 

 LEGEDYNASTIET» I NORD-SOLVÆR. OM SOLVÆRKJERRINGA OG HENNES FAMILIE

                                            AV RUNE BANG

 «Først brukte hun kjeft, og siden lægende urter !» Slik innleder Nils Lagli en artikkel om Solværkjerringa i Nordlands Avis fra året 1937. Hvem var så denne lokale «naturmedisiner» i Lurøy, hvordan ervervet hun seg sin kunnskap og på hvilken måte kunne denne familien gjøre seg viden kjent gjennom nesten to generasjoner? 

Solværkjerringa var den første i et gammelt «legedynasti» i Nord-Solvær, et lite øysamfunn i Lurøy. Vi skal i denne artikkelen forsøke å kaste nytt lys over denne kvakksalverivirksomheten. Ja, så omfattende var disse personenes ry at det fortsatt lever i beste velgående på folkemunne over store deler av Helgeland.

I nyere tid fra 1900, og utover var Nord-Solvær et betydelig fiskevær i Lurøy. Nevnes kan flere fiskemottak, 3 butikker, 2 posthus, værobservatør stasjon, egen strømforsyning osv. Både butikker, posthus og værobservatør har vært drevet av kvinner. Fiskemottakene kunne ikke drevet uten fiskerkvinnene.

På 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet ble det i forskningen lansert begreper som det skjulte fiske og bakkemannskap om fiskerikvinnene som på land understøttet mannens aktivitet i fiskebåten og på havet. 

Kvinnenes ulønnede arbeidsinnsats i heimen med å passe barna og kanskje dyra i fjøset, med tilrettelegging av mat og klær, var lite påaktet. Kvinnenes innsats var ikke tatt med i det formelle fiskeriregnskapet. 

I fiskeriforskningen var flere kvinner opptatt av å synliggjøre kvinnenes servicefunksjoner gjennom begrepet fiskerikvinner. Selv om kvinnene selv eller deres ektefeller nøyaktig visste hvem disse kvinnene var, visste de alle at uten en kvinne i heimen, var fiskerlivet umulig. 

Fastboende og «hytte folket» ønsker å hedre disse tapre kvinnene. Vi vil i løpet av våre reise et monument over Fiskerkvinnen og henne barn. Monumentet er laget av samme kunstner som har laget mannen som ser ut over havet i Lovund. Muligens ser de etter hverandre.

Hvem er så denne kvinnen med barnet, som skal hedres i Solvær. Det kan være Kirsten Falch, Solværkjerringa 1 eller 2, det kan være Sigrid, Judit, Helmine, Alfhild, Bergliot, Elsa, Olaug, Jenny, Klara, Olga, Alberta, Jette eller noen andre, alle personer som stod og speidet etter deres ektefeller ute på sjøen. 

Monumentet skal plasseres på en liten høyde der hvor også jeg husker at disse kvinnene stod og kikket utover havet. 

Nedenfor står en illustrasjon over hvordan monumentet vil fremstå, når det kommer opp i løpet av våren/sommeren 2025.