I disse dagene denne spleisen er aktiv, så reiser 8 tillitsvalgte fra Fellesforbundets 7 regioner ned til Sør-Afrika sammen med Norsk Folkehjelp. Formålet med turen er å besøke de samarbeidspartnerne som Norsk Folkehjelp bistår i å bygge demokrati og fagbevegelse i et land som går for å være svært vanskelig å gjøre det i. Korrupsjon og kaos. Store forskjeller i fattigdom og rikdom. Mye penger på få hender. Alt dette forsøker vi i arbeiderbevegelsen å motvirke med å drive internasjonal solidaritetsarbeid. Dette er ikke det samme som humanitært arbeid. 

Det er om å sette mennesker i stand til å utføre jobben selv istedenfor å gjøre jobben for dem.

Sagt på en litt folkelig måte, så er solidaritetsarbeid å unngå å bare gi dem fisken. Men heller gi dem fiskestanga og lære dem å fiske selv.

Siden USA kutter all bistand i verden, mister mange knyttet til Norsk Folkehjelp verden over jobbene sine. Bistand er mer enn å bare sitte på et kontor. Det er de som kjører ut maten til flyktninger. Det er de som lærer barna matematikk på skoler i land der skoler fortsatt er et fremmedord. 

Det er mineryddingen som lider ut av det og det betyr at noen vil miste liv i lek på det som en gang var en gammel krigsskueplass. Norsk Folkehjelp trenger all støtte de kan få til å utdanne flere minerydderhunder.

I løpet av de neste 10 dagene skal jeg, sammen med det vi kaller for Fellesforbundets ambassadør-korps til Norsk Folkehjelp, reise til Sør-Afrika for å se mer, lære mer og lytte til de organisasjonene som vi bistår i arbeidet med å bygge opp. 

Siden dette skjer samtidig som at en nasjonalisme-vind har blåst Frihetsgudinnen over ende borte i landet vi en gang betraktet med stjerner i øyne, så må vårt (og iallefall mitt) svar være; vi skal være solidariske.

Derfor er det symbolikken, ikke pengesummen, som er viktig her. Det er bedre om 1000 stykker gir 10 kroner, enn en som gir 10000 kroner. 

For det ER mennesker som forandrer verden. (Og minerydderhunder).

Ikke land.