Hvem er vi?

FugleAdvokatene er en frivillig organisasjon som driver med holdningsarbeid samt redning og rehabilitering av enkeltindivider. Vi fokuserer på byfugler, da særlig byduer og måker. Disse fuglene lever harde, utakknemlige liv og betraktes av mange som skadedyr og irritasjonsmomenter, mye takket være myter og fordommer.  

Hvem er denne Spleisen til inntekt for? 

Det er mange fugler som trenger oss, flere enn vi klarer å hjelpe. FugleAdvokatene drives på fritiden av mennesker som også er i full jobb og gjerne har andre dyr vi forsørger, og vår kapasitet til å hjelpe fuglene er derfor avhengig av hvor mange som ønsker å bidra, enten økonomisk eller ved å selv hjelpe fuglene. En annen avgjørende faktor er plassen.  For tiden er vi på maks kapasitet, vi har ikke plass til flere fugler. Noen av våre duepasienter er handikappet for livet og kan ikke slippes ut igjen. De har ikke smerter, men deres evne til å klare seg ute er begrenset. Vi ønsker derfor å gi dem et hjem i trygge omgivelser hvor de kan trives. Og vi ønsker å gjøre plass til å kunne ta inn nye akuttpasienter. For å kunne få til dette så trenger vi deres hjelp.   

Hva skal gjøres? 

Planen er å bygge et aviarium, et fuglehus med både inne- og utemuligheter. Et sted hvor våre handikappede duer kan bo, trives, hekke, sole seg og fly, akkurat som ute. Duer er stasjonære fugler, de sitter aller helst i ro oppe i høyden og flyr bare når de må. Og de er ikke redd for mennesker, noe som gjør at de trives i fangenskap så lenge de får behovene sine dekket.  Og vi ønsker så gjerne at de skal få seg et hjem; man skal ikke måtte dø fordi om man har et handikap. Tegninger av huset vi ønsker å bygge kan du se under.   

Kan du hjelpe oss og våre vakre pasienter?  

Byduenes historie og vonde liv  

Byduer er ikke villduer, de er forvillede tamduer. Allerede i det gamle Egypt ble domestiserte klippeduer holdt i dueslag. Denne praksisen spredte seg videre til Europa, blant annet fordi avføringen deres ble ansett som meget verdifull gjødsel. Mennesker avlet på bestemte egenskaper hos duene, som tillit og tilknytning til mennesker. Det ble også lagt vekt på å avle frem evnen til å formere seg hele året, i motsetning til villduer, som kun legger egg 2-3 ganger i løpet av sommerhalvåret. Duene vi i dag kaller for byduer har beholdt disse egenskapene som mennesker avlet fram i dem.    

Inntil annen verdenskrig ble det holdt tamduer i en rekke storbyer i Europa. Under krigen ble bygninger bombet og ødelagt, og med dem dueslagene. Mengder med tamduer ble sluppet løs, og disse lærte seg å overleve i de urbane miljøene. Flokkene med byduer får også jevnlig tilførsel av såkalte raseduer og brevduer, disse roter seg bort og slutter seg til byduene.   

Mennesker som tar seg tid til å observere byduene ser raskt at det ikke er snakk om gode liv. De har ikke noe hjem i en verden full av farer. Storbyer er høylytte og hektiske, og det tas ikke hensyn til de små som bor på gaten. Det er vanskelig for dem å finne steder å sove eller hekke, og når de endelig finner et sted å være, så blir det satt opp pigger og andre gjenstander som skal gjøre det vanskelig for byduer å slå seg ned og i verste fall forårsaker skader på dem.

I likhet med sine forfedre foretrekker byduene å hekke i høyden, gjerne på bygninger som minner om klippene de pleide å hekke i. Klippeduene livnærte seg av korn og frø fra diverse planter, som mais, hvete og bygg, gjerne supplert med små insekter. Deres etterkommere skulle også helst livnært seg på denne måten, men dessverre så er det vanskelig for dem å finne det de trenger av mat i byene, så de må ofte ta til takke med av avfall og søppel fra mennesker. 

Byduer må alltid være på vakt, rundt neste hjørne kan det være farer som truer, enten det er biler, sykler, barnevogner eller menneskeføtter. Hele dagen går med til å jakte på mat som ikke finnes, sult og desperasjon driver dem til å spise det meste de kommer over, enten det er spiselig eller ikke. De yngste er mest utsatt, og det er ikke uvanlig at ungene sulter i hjel lenge før de rekker å vokse til. 

Et veldig stort problem for byduer, som tilbringer mesteparten av dagene sine på bakken på jakt etter mat, er tråd, hyssing og menneskehår. Disse surrer seg rundt føttene deres og snører av tærne, noe som fører til smertefulle sår og infeksjoner. Duer med denne type skader stiller enda svakere i kampen om de begrensede matressursene, og mange av dem dør av sult, liggende på bakken uten mulighet til å reise seg. Dersom de overlever infeksjonen i føttene, vil de for alltid være handikappet, da tærne til slutt faller av, etter uker med infeksjon og avsnørt blodsirkulasjon.  

Det var tidligere vanlig å anta at duer kan smitte mennesker med bl.a. Salmonella. Vitenskapelig forskning fra Tyskland og Nederland har derimot vist at byduer utgjør så godt som ingen risiko for mennesker. Dette er også standpunktet til folkehelseinstituttet og veterinærinstituttet i Tyskland. 

Duer som lever under trygge forhold med rikelig tilgang på mat kan bli opptil 20 år gamle. Byduer blir sjelden eldre en 3 år. De lever, lider og dør i stillhet. De er hverken skadedyr eller smittespredere, men derimot ofre for menneskers handlinger. Derfor er de vårt ansvar, og vi er forpliktet til å hjelpe dem, på samme måte som vi hjelper gatehunder og -katter.