Som mange av dere vet er Dale Store gård et fristed for gårdsdyr, en gård som drives helt uten noen form for dyreproduksjon. Vi tar til oss dyr som ellers skulle gått til slakt, dyr som kommer fra mishandling og dårlige kår, og dyr som ingen vil, eller klarer å ta seg av på en forsvarlig måte. Den siste tiden har vært tøff her, både følelsesmessig og økonomisk, da det har vært mye sykdom og død på gården. Veterinærutgifter og utgifter til utstyr og boløsninger har kostet sitt, og nå ser vi oss nødt til å be dere snille dyrevenner om hjelp. Nedenfor forteller vi historien til Caramello og hans søster Caramella.

Caramello ble født en kald januardag i 2017. Han var tvilling, og både han og hans lillesøster, Caramella, fikk en røff start på livet. Ingen visste at mammaen deres var drektig, så de kom til verden utendørs i minusgrader og snø. Siden vi har hyppig tilsyn til dyra våre ble de heldigvis funnet raskt og båret inn i varmen i stallen. Til tross for at Caramello var ganske pjusk etter fødselen, og pådro seg både lungebetennelse og annet grums den første tiden, har han fra første stund vært en glupsk fyr. Han dyttet søsteren sin unna mors jur, og sørget for at han fikk all maten for seg selv. 

Lille Caramella var det verre med. Vi matet henne med sonde for å få i henne næring de første dagene, men hun sleit med næringsopptak og varmen. Vi prøvde alt vi kunne å få i henne mat og holde henne varm. Til slutt tok vi henne med inn i huset for å ha henne i sengen vår gjennom natten, både for å sørge for at hun holdt seg varm og for å mate henne hver time for å forsøke å redde livet hennes. Dessverre døde hun mens hun sov i vår seng, bare noen få dager gammel.

Samtidig med at lille Caramella ikke klarte å bære livet, slet Caramello med lungebetennelse. Han var tungpustet og slapp, og veterinæren hadde ikke tro på at han skulle klare seg. I industrien avlives geitebukkene stort sett ved fødselen uansett hvor god helse de har, ettersom de ikke kan være med i melkeproduksjonen, så det var kanskje ikke så lett å forstå hvorfor vi ønsket å berge livet hans når han i tillegg var syk ved fødsel. Dyrlegen mente det ikke var mye håp om at det var mulig å redde han, og skulle vi klare det, mente han at den lille bukken aldri ville bli noe særlig på grunn av sin tøffe start. Men for oss har alle dyra en egenverdi, og hvis det er mulig og forsvarlig å redde et liv, så gjør vi det som står i vår makt for å klare det. 

Vi satt i stallen med Caramello i timesvis hver dag, vi sørget for at han hadde det lunt, varmt og tørt og at han fikk i seg mat. Hver dag måtte vi vurdere om han led på grunn av helsa, om vi skulle fortsette å kjempe for livet hans, eller om vi skulle la han få slippe. Hver dag var en liten kamp fylt av usikkerhet, håp og lyspunkter etterfulgt av ektefølt glede, avløst av bekymring og sorg. En skikkelig følelsesmessig berg- og dalbane. Dag nummer seks så vi at han hadde strevet så mye med livet at vi ble enige om at vi nå var ved grensen for hva vi kunne stå inne for, og om han ikke ble bedre innen morgendagen så skulle vi kontakte dyrlegen og be ham komme la den lille bukken vår få slippe. 

Men den natten var det som et lite mirakel hadde funnet veien til stallen: Vår vakre lille venn hadde kviknet til, og da vi kom ut om morgenen var han på bedringens vei. Dyrlegen var overrasket over at han klarte seg og ble helt frisk igjen, det hadde ingen regnet med - liten og pjusk som han var.

Lettelsen var stor på gården, og det gikk ikke lang tid før den lille matmomsen spiste seg stor og tjukk og løp rundt og fant på bøllestreker mot resten av flokken og de andre dyra. Spesielt syns han det var festlig å dytte snuta midt inn i hanemafiaens sovesirkel så det ble fullt flaksekaos og kykeliky! Han har alltid vært den første til matfatet, og når matfar eller matmor kommer inn på jordet, så kommer han løpende til for å se om det er noe snop å få. 

Vi gikk til innkjøp av en liten varmedrakt til han, og den hjalp han gjennom den verste kulda før han ble stor nok til å klare seg for egen maskin. Caramello og mammaen har alltid hatt et tett bånd, og de sover sammen, hviler sammen og går på tur sammen. Selv om han nå er voksen er han rett og slett en liten mammadalt <3 

Så har tiden og årene gått for Caramello, inntil lørdag for en drøy uke siden. Matmor kom inn til geitene om morgenen, og så at Caramello sto med nakken helt skeivt og så stiv og rar ut. Matmor fikk matfar på beina, og dyrlegen ble kontaktet fort som svint! 

Iblant har skjebnen sine små lunefullheter, og kanskje er Caramello født under en heldig stjerne, for vakthavende veterinær viste seg å være ekspert på infeksjonsbiologi! Han fastslo raskt at Caramello viste alle tegn på en infeksjon som kalles listeriose. Sykdommen kommer av en bakterie som heter listeria, som er over alt i miljøet og naturen rundt oss. Som regel er den ikke så farlig, og det må ganske store mengder bakterier til for å smitte. Smitten kommer typisk gjennom matvarer. For mennesker er det kjøleskapsvarer som raket/gravet/røkt fisk, kokt kjøttpålegg og modningsoster og muggoster som er typiske smittekilder, mens for geiter og sauer er det gjerne grovfôret eller noe dyra har spist fra bakken. Den lille bakterien kan til slutt finne veien inn i sentralnervesystemet og skape hjernebetennelse, og det hadde den nå gjort hos Caramello. 

En slik betennelse fører til lammelser i musklene, og det viste seg å være derfor Caramello nå sto der og tittet skeivt på oss. Veterinæren forsikret oss om at lammelsene i seg selv ikke var smertefulle, og at ut over ubehaget ved å være syk led han ikke. Men når sykdommen først har kommet til hjernen er det alvorlig, og sjansen for å overleve er lav. Veterinæren sa at vi nok måtte regne med at sjansen for at Caramello ville klare seg var på under 20 %. Vi kunne prøve sa han,  men da måtte vi følge nøye med, sette sprøyter med antibiotika hver dag, sørge for lune og trekkfrie omgivelser, pleie ham og se til at han fikk i seg vann og mat, og følge med at han klarte å spise. Klarer et smittet dyr ikke å spise, er det som regel liten tid igjen. 

Så gjorde vi som eksperten fortalte oss og så til Caramello hver dag. Til å begynne med var han veldig skeiv og hadde problemer med å gå. Han snublet og falt og ble liggende, men vi fikk ham på beina, om og om igjen. Heldigvis har han alltid vært glupsk, så mat var i hvert fall aldri problemet. Caramello ble lukket inne i matbingen (noe vi tobeininger har humret litt over i etterkant- drømmescenarioet til det lille matvraket vårt), og der inne ble han matet for hånd med banan, grøt og grovfôr mens vi sørget for vann og massering for å holde sirkulasjonen i gang. Etter en uke fikk vi igjen besøk av spesialist, som var positivt overrasket over hvor mye bedre han hadde blitt. Han satt en sprøyte med ekstra vitaminer og medisin, og vi avtalte at han skal komme tilbake om en uke. Underveis skal vi gi løpende informasjon til veterinær om hvordan det utvikler seg.

Vi er utrolig takknemlige for at vi får så grundig og kyndig hjelp og rådgivning for Caramellos helsetilstand. Takket være rådgivningen og behandlingen har vi følt oss trygge på at vi tar de riktige valgene for ham i prosessen, der vi hver eneste dag må vurdere om han har vondt, om han er redd, og om ubehaget er så ille at det ikke er verdt det for bukken vår. Vi har brukt timevis inne hos ham, fulgt opp og sett til ham. Det har hjulpet, og foreløpig har det reddet livet hans. Vi er enda ikke 100 % sikre på at det kommer til å gå bra, men nå er vi langt mer optimistiske enn vi var første uka!

Det er alltid tøft når våre kjære firbeinte venner er syke, både psykisk og økonomisk. Når vi har syke dyr på gården så tar det ressurser som er ment til andre tiltak, men vi lar ikke økonomien i andre tiltak få stå i veien for at vi skal kunne gi dyra våre gode liv. Til nå har vi improvisert litt når det har vært sykdom på gården, ved å stenge av områder så de får ro og fred – slik som i tilfellet med Caramello nå, der vi dedikerte "geiterestauranten" til ham. Dette skaper utfordringer ettersom vi må finne andre løsninger for å gi de friske geitene grovfôr, uten at for mye går til spille. For i disse tider har vi lite å gå på når det kommer til mat til dyrene.

Vi har lenge hatt planer om å bygge en skikkelig sykestue, et rehabiliteringsområde til dyra, men nå ser vi at vi enten er tvunget til å skyve på dette, eller be om hjelp fra dere fine følgere. Dette for å kunne tilby det aller beste til dyrene vi allerede har, og for å legge til rette for å kunne ta til oss flere dyr når forespørslene kommer. Så hvis dere ønsker å bidra er alle bidrag svært kjærkomment. 10 kroner, 50 kroner eller hva som passer lommeboka og giverviljen. Alle monner drar, og dette kan gi oss verdifull hjelp med veterinærregninger og rehabiliteringsområde for syke dyr på gården.

Sammen får vi til så mye mer enn hva kan vi kan klare hver for oss <3 

For de av dere som vil se bilder av Caramello og Caramella som små, klikk på linken:

 https://www.facebook.com/pg/Dalestoregard/posts/ 

<3